Kamasi Washington var sentral på albumene til Kendrick Lamar og Flying Lotus, men for seg selv spiller han ordentlig jazz. FOTO: Mike Park

Kamasi Washington – episk jazz for framtida

Med trippelalbumet «The Epic» er Kamasi Washington årets store nye jazzsensasjon. Neste uke spiller han i Oslo, Bergen og Stavanger.

Kultur

Kamasi Washington har vært over alt før han ga ut sitt første soloalbum i vår. Han har spilt saksofon for en lang rekke andre artister, i bandene til Lauryn Hill, Snoop Dogg og Raphael Saadiq, han er sentral på Kendrick Lamars «To Pimp A Butterfly» (der han også gjorde strykerarrangementene), og på Flying Lotus’ lovpriste «You’re Dead» fra i fjor. Det er sistnevnte som gir ut «The Epic» på sitt plateselskap Brainfeeder. Kamasi Washington forteller oss at han har spilt i Norge før, da i bandet til Chaka Kahn. Tro bare ikke at alt dette betyr at Kamasi Washington er en crossoverartist. Hvis noen nå skulle spørre «men er det jazz», er svaret et udiskutabelt JA!

I en drøm

– «The Epic» er en fortelling om hvem jeg er, forklarer Kamasi Washington. Egentlig musikken til en drøm han har hatt om og om igjen, om en gammel vokter som blir utfordret av yngre krefter.

– Samtidig er dette en metafor for mitt eget liv, med musikken og opplevelser jeg har hatt på forskjellige stadier, fra jeg var liten og øvde åtte-ni timer hver dag for å bli den jeg er. Fra vi begynte å legge planer om å bli musikere, hørte på r & b og sånt, og så bestemte oss for å gå i en bestemt retning og se alt forandre seg.

– Drømmen fikk meg til å forstå hvordan disse 17 låtene hører sammen, og fikk albumet til å henge sammen også. Jeg jobber videre med den historien, for å gi den ut som en tegneserie, forteller han.

LES OGSÅ: Ut i verda med Marcus Miller

Overflod

Hvis noen synes at et trippelalbum høres drøyt ut, er det ingenting mot alt som ble spilt inn da Kamasi Washington og hans gamle venner tok seg fri fra alle andre oppdrag, og fordypet seg i sin egen musikk i studio.

– Vi tenkte ikke så stort til å begynne med. Vi var bare en gjeng som hadde vokst opp sammen, som fikk en sjanse til å lage ei plate som fanget inn lyden vår. Det endte med at alle bitene falt veldig fort på plass. Vi holdt oss unna alle andre avtaler, holdt på i en måned, og spilte inn åtte album til sammen. Det ble en overflod av musikk. 190 låter til sammen. Min andel var på 45, som ble redusert til 17 låter i det endelige utvalget. Så la jeg på kor og strykere, for å gjøre albumet ferdig.

Klassisk sjelfullt

Strykere er ikke så uvanlig i jazzen. Koret med 20 medlemmer skiller seg derimot ut.

– Jeg har alltid beundret den menneskelige stemmen. Spesielt i Stravinskijs «Salmesymfonien». Koret der er så kraftfullt, sier han.

Selv tenkte jeg fort på Marvin Gaye og «What's Going On» da jeg hørte koringene.

– «Whats Going On» er en av de platene som hadde stor påvirkning på hvordan vi spilte inn musikken, sier Washington. som mener at Marvin Gayes album fra 1970 har paralleller til det Kendrick Lamar gjorde med «How To Pimp A Butterfly» i år.

– Hva har det hatt å si for din jazzforståelse at du har spilt så mye soul, r & b og hip hop?

– Jeg har lært mye av alle jeg har spilt med. Jeg fikk en større forståelse for musikk, om at alt kanskje henger sammen. Jeg bruker alle former for musikk, og gjør det til noe nytt.

«Alle former for musikk» inkludere også den klassiske svisken «Claire de Lune», som blir framført på en helt ny måte på «The Epic».

– Jeg hadde en mentor mens jeg studerte musikk som mente at mange av komponistene fra det 20. århundre var svært sjelfulle. Ravel, Prokofjev, og Debussy, sier Washington.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Politikk og problemer

«Claire de Lune» blir etterfulgt av «Malcolm’s Theme» mot slutten av «The Epic», en hyllest til borgerrettighetsforkjemperen Malcolm X. En påminnelse om at albumet også har et politisk element?

– Den er politisk, i form av at den springer ut av en unik afroamerikansk opplevelse. Musikken, mine erfaringer, mine tanker. Politisk i form av å representere hvem jeg er. Jeg ser jo alle problemene i samfunnet, alle oppturene og nedturene, forholdene for mange afro-amerikanske mennesker, som skyver folk i den ene eller den andre ekstreme retningen. Problemer som kunne være enkelt å ordne opp i, det er jo opplagt at folk reagerer på sånt, sier han.

Store helter

«The Epic» kom ut ganske nøyaktig 50 år etter John Coltranes «A Love Supreme». Selv om det i sin tid var Art Blakey som fikk unge Kamasi til å få ørene opp for jazz og Wayne Shorter som fikk ham til å spille saksofon, er det Coltrane som er blitt det store forbildet.

– Absolutt. Min største helt, faktisk. Han spilte så intenst, så uttrykksfullt. En stund hørte jeg ikke på noen andre.

– Har du hørt på Jan Garbarek?

– Jeg elsker ham, spesielt de tingene med Keith Jarrett. Det er så mye bra musikk over alt.

Vi intervjuer kanskje ikke saksofonister så ofte som vi burde, men den samme dagen som jeg snakket med Kamasi Washington hadde jeg allerede møtt norske Mette Henriette Martedatter Rølvåg, som debuterer med et dobbeltalbum på merket ECM. Jeg lurte på hva hun ville spurt Kamasi Washington om. Fra en mann med et sånt kraftfullt uttrykk, ville hun vite hva han tenker om stillhet.

– Stillheten er like viktig som tonene. Stillhet er rytme. Jeg har lært mye om at det ikke bare handler om hva du spiller, men hvordan og når du spiller det. Sånn er stillhetens kraft. Den har stor påvirkning på hvordan musikken blir til slutt, sier Kamasi Washington.

LES OGSÅ: Mette Henriette Martedatter Rølvåg er årets norske jazzkomet

Masse ny musikk

Etter det Washington har fortalt, skjønner vi at det er mye musikk til overs fra innspillingen av «The Epic».

– Får vi noen gang høre den?

– Vi lagde åtte album, vi må prøve å få gitt ut vennene mine sine også. Men alt dette ble spilt inn i 2011. Vi har vokst, musikken har forandret seg. Jeg vil spille inn nytt materiale også. Jeg har masse ny musikk ...

Kamasi Washington kommer til Norge med et åttemannsband. Som ikke kan gjenskape hele det totale bildet fra «The Epic», noe som selvfølgelig heller ikke er poenget.

– Konserter er nye opplevelser. Låtene blir spilt på nye måter, som folk forventer det. Sånn skaper vi noe unikt hver dag, sier Kamasi Washington.