Subjazz’ «Sticks & Stones» spiller i høy grad på det gåtefulle og mystiske, og underholdningsverdien i dette Oslo Dance Ensemble-nummeret er stor.

Juletradisjon med forbedringspotensial

Årets helaften med Oslo Danse Ensemble er kjedeligere enn forventet. Men heldigvis sparer de det beste til slutt.

 

4

DANS

«ODE 2016»

Koreografi: Subjazz og Ole Martin Meland

Med Gard Hjertaas Bjørnson, Ellen Lindblad, Mikael Rønne, Daniel Sarr, Mariama Slåttøy, Charlott M. Utzig, Trine Lise Moe, Maja Naomi Furnes, Synne Sørum, Hugo Marmelada, Guro Rimeslåtten

Dansens Hus

En helaften med Oslo Danse Ensemble har blitt noe av en juletradisjon, og egentlig en ganske fin sådan. Årets helaften består av to lengre koreografier signert Ole Martin Meland og Subjazz (Knut Arild Flatner og Karl Erik Nedregaard), som alle har koreografert for ODE tidligere. Og selv om koreografene ikke er nye, så kunne allikevel koreografiene bringe noe nytt til torgs. Men akkurat det gjør de ikke.

Først ut er Ole Martin Melands «Albino Nobody» Jeg vet ikke hva det er med Ole Martin Melands koreografiske uttrykk, men på et vis synes jeg det fremstår som et tverrsnitt av mye annen norsk samtidsdans. Jeg ser litt Hooman Sharifi, litt Ina Christel Johannessen, litt Masja Abrahamsen. For eksempel. Melands uttrykk fremstår som litt av alle andre, men ikke så mye av noe genuint eget. Det man kjenner igjen uttrykket hans på, er at det fremstår så generelt, litt for mye basert på mønstre og formasjoner som vi ser ofte i norsk samtidsdans, uten at han tar det videre. Under fjorårets forestilling med ODE tenkte jeg at han ikke var helt forløst som koreograf, og det er han fortsatt ikke. Det er også mange løse tråder i dette nummeret. Danserne er kledd i treningsjakker som skriker merkenavn som Honda, Renault, Red Bull og Yamaha – et ganske tydelig pek på idrettskulturens sponsing og dens rolle som underholdnings- og pengemaskin. Men hva vil de si med denne sterke sceniske markøren, egentlig – og det under tittelen «Albino Nobody»? Jeg vet ikke riktig hvilken flik jeg skal ta tak i for å finne en sammenheng mellom tittel, kostymer og det koreografiske uttrykket. Kanskje er det ingen sammenheng heller, kanskje skal det bare oppleves, men det er for kjedelig til at jeg har den opplevelsen, og det er frustrerende som publikummer å bli satt i en situasjon hvor man prøver å skape en helhet eller se et standpunkt hos koreografen, uten at gåten lar seg løse.

Subjazz’ «Sticks & Stones» er imidlertid ikke en gåte, men den spiller i høy grad på det gåtefulle og mystiske, uttrykt i et svært klassisk jazzdansuttrykk. Det er mørkt, djevelsk og sensuelt, og underholdningsverdien i dette nummeret er stor. «Alle» showdansklisjéene er der; spaserstokker, illuderte hatter, fjærkledde vifter og mengder av lilla scenelys. Her vekkes assosiasjoner til både Michael Jacksons «Thriller» og dansemusikalene «Cats» og «A Chorus Line». Og allikevel fremstår denne koreografien som en selvstendig verden av svartkledde dansere blant sennepsgule plysjmøbler, som var dette en slags hemmelig, mørk losje av noe slag. Som gruppe synes jeg dessverre danserne mangler et tilstrekkelig tight uttrykk, og at det er de mannlige danserne som kommer best ut av det med tanke på presisjon, aksentuering, eksplosivitet og energi i uttrykket.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Selv om Oslo Danse Ensemble etter eget utsagn har en identitetsproblematikk knyttet til sjanger (jazz og/eller samtidsdans), opplever jeg som betrakter ikke at dette er deres største problem. Jeg synes heller at de bør være modigere innenfor begge disse sjangrene og ta både jazzdansen og samtidsdansen mer ut i svingene. Denne gangen synes jeg det hele ble litt for kjedelig. Men heldigvis sparte de den mest underholdende koreografien til slutt.