Selome Emnetu, en av de to som spiller Sonja i «Reisen til julestjernen» i år. Med smittende humør og ukuelig optimisme.

Julen er reddet

92 år etter urpremieren er «Reisen til julestjernen» igjen blitt en praktfull familieforestilling. Denne gangen griper budskapet også inn i den politiske debatten.

 

5

TEATER

«Reisen til julestjernen»

Nationaltheatret

Av: Sverre Brandt

Musikk: Johan Halvorsen

Regi: Kjersti Horn

«Reisen til julestjernen» ble først spilt i 1924 med Aase Bye i hovedrollen, og har siden vært presentert i 17 forskjellige oppsetninger på Nationaltheatret. Man kunne frykte at stykket begynner å bli gammeldags. Siden forrige gang på National har vi sett enda en filmversjon, med de avanserte spesialeffektene som er blitt en hverdagslig sak i barnas underholdningsbilde. Det ser ikke ut som om noe av dette legger en demper på stemningen på teateret.

Forestillingen spilles av to alternerende ensembler i år. På premieren var det Selome Emnetu som var Sonja, med smittende humør og ukuelig optimisme, og en barnlig glede som får alle til å glemme at hun egentlig er mye eldre enn Sonja i handlingen. «Reisen til julestjernen» tilspisser seg tidlig, da Sonja forviller seg inn på slottet. Hun bor ellers i skogen, har mistet familien, men har kjent lukten av mat. Hun jages av vaktene, men bedyrer at hun ikke er kommet hit for å stjele. Veldig tydelig budskap dette, men det har vi ikke vondt av. Her er til og med en konge som forbarmer seg over henne, og lar henne dra ut for å lete etter julestjernen. Da vil hun holde til venstre, forteller hun, fordi det er hjertesiden. Er det ikke søtt?

Les også: En julestjerne for alle

Handlingen starter på et slott som enda et år går sorgtungt inn i julen, i prinsesse Gulltopps fravær. Kongen er så uendelig trist. Han må be orkesteret til Per Christian Revholt holde igjen litt med musikken, som er så sørgelig at det høres ut som den kommer fra graven, ikke bare orkestergraven. Slottet er ellers så strålende julerødt som det går an, mens resten av denne forestillingen er påtakelig mindre julehvit enn det som har vært vanlig. Kingsford Siayor er for eksempel en sprudlende opplagt slottsdreng med nordnorsk dialekt, som liksom bare så vidt klarer å hente seg inn når han karakteriserer den onde greven som «den hestku...en!» De som har med seg de minste får forberede en forklaring på hva en hestku er.

Den onde greven (Emil Johnsen) sprader rundt som glorete dandy og lever livet med caffe latte, popkorn og milkshake. Mer komisk en skummel, så både store og små skjønner at her er det ikke så mye å frykte (unntatt frykten selv, selvfølgelig). Hans medsammensvorne heks (Gisken Armand) er også bare passelig troverdig som ordentlig ond. Det spørs om ikke mange av oss innerst inne håper hun får oppfylt sitt ønske om å bli kulturminister, selv om greven ikke kommer til makten – med tanke på det rådende alternativet, mener jeg.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Nationaltheatret stiller med toppet lag, i alle ledd, i begge de parallelle besetningene. Likevel er det alle barna som stjeler showet, spesielt i de mange strålende dansesekvensene, koreografert av Birgitte Olsenlund og Mikkel Are Olsenlund. Scenografien til Katja Ebbel Frederiksen er fortryllende, der nye kulisser går over i noen som ser så sjarmerende gamle ut at de kunne vært brukt i forrige århundre.

Innimellom blir det allsang av kjente og kjære julesanger, som sikkert kommer til å engasjere de minste mer når vi kommer gjennom oktober, for ikke å snakke om når desember omsider nærmer seg. Vi avslører neppe noen store hemmeligheter med å skrive at alt går veldig bra til slutt, at julen ser ut til å bli bedre enn noensinne, selv om kanskje ikke alle spiser svin og drikker sprit når festen har begynt. «Reisen til julestjernen» er både strålende underholdning, og en påminnelse om at man kommer lengst med å behandle folk bra. For som Julemannen sier her: «De som er snille og gode får i hvert fall en del av ønskene sine oppfylt.»