«Jubileum med elendig kvinneandel»

Det å finne og satse på unge og nyskapende kunstnere er en egenskap få er forunt. Å gjøre det til lønnsom forretning er enda vanskeligere. Blomqvist har greid det, og de har overlevd i 150 år. Helt siden 1870. Smak på tallet. Det var det året Edvard Munch fylte syv år.

Les også: Om helter og heroin

Derfor kommer det ikke som noen overraskelse, når du går rundt i jubileumsutstillingen, at det er tett mellom høydepunktene. Det går en rød tråd av utfordrende kunst, fra Edvard Munch til Bjarne Melgaard, gjennom Blomqvists historie. Begge er representert blant de 50 nøye utvalgte kunstverkene som er å se i de vakre lokalene i Tordenskiolds gate i Oslo sentrum, frem til auksjonen 20. oktober.

Det er absolutt all grunn til å anbefale et besøk i jubileumsutstillingen. Den rommer flere verk med museumskvalitet. Her står høydepunktene i kø. Ethvert norsk kunstmuseum ville vært storfornøyd hvis de hadde kunnet vise denne utstillingen. Utstillingen presenterer et snitt gjennom norsk kunsthistorie, med romantikk og realisme, foto og grafikk, modernisme og samtidskunst side om side.

(Saken fortsetter under bildet)

Les også: Anmeldelse «Jens Bjørneboe og det ondes problem»: Til roten av det onde (+) 

Blomqvist Kunsthandel forbereder 150 år Jubileumsauksjon, men med bare fire kvinnelige kunstnere blant 50 verk er kjønnsfordelingen så skjev som det går an å tenke seg, skriver Lars Elton. Foto: Mimsy Møller

Samtidig er det grunn til å minne om at jubileumsutstillingen også er et «trist» skue. Med bare fire kvinnelige kunstnere blant 50 verk er kjønnsfordelingen så skjev som det går an å tenke seg. Det er så ille at det er grunn til å nevne hvem de er, de fire kvinnene som regnes for «fine» nok til å bli inkludert i det maskulint dominerte feltet: Kitty Kielland (1843 – 1914); Anna Eva Bergman (1909 – 1987); Aase Texmon Rygh (1925 – 2019) og A K Dolven (født 1953).

Kunstnere med innvandrerbakgrunn og andre minoriteter kan du bare glemme å lete etter. Utstillingen viser også at det norske samlermarkedet er relativt navlebeskuende. Kun to kunstverk er laget av utenlandske kunstnere: Et fint maleri av tyskeren Marcus Lüpertz og et sommernattmotiv, av gjennomsnittlig kvalitet, av svenske Anders Zorn.

Les også: – Det gir jo egentlig ingen mening at vi skal fortelle om Fatima og Ali som blir tvangsgifta

Jeg skal, selvfølgelig, være forsiktig med å skjære alle over én kam, men utstillingen speiler at det norske samlermarkedet er konservativt inntil det kjedelige. Dessverre er det ikke bare denne delen av kunstsamfunnet som er lite fremoverlente. Det er vel kjent at kvinnelige kunstnere omsettes for langt lavere priser enn mannlige kunstnere. Og denne uken ble det kjent at kjønnsfordelingen i samlingene til norske kunstmuseer og private samlinger er forstemmende dårlig.

Det er riktig nok ikke så galt som jubileumsauksjonens åtte prosent, men i en kartlegging av 130.000 kunstverk i norske, offentlig eide kunstmuseer er ikke mer enn elleve prosent laget av kvinner. Nasjonalmuseet, som har erklært sin forpliktelse til å øke kvinneandelen, ligger akkurat på gjennomsnittstallet. Munchmuseets kvinneandel på 0,06 prosent bidrar til å dra snittet ned. Naturlig nok, siden det er et enpersonsmuseum viet til en mannlig kunstner.

Les også: Vil ha metoo på statsbudsjettet

Equality Check står bak den omfattende undersøkelsen på vegne av Henie Onstad Kunstsenter. De har funnet at det står litt bedre til i fire private kunstmuseer, som kan skilte med en kvinneandel på 25 prosent. Astrup Fearnley og Ekebergparken drar snittet opp. Henie Onstad Kunstsenter, som har bestilt undersøkelsen, har ikke mer enn 14 prosent kunstverk laget av kvinner.

Kistefos-museet ligger også under snittet, men de er bedre enn Henie Onstad. Private stiftelser og samlinger er ikke fullt så likestilte. Men de har bedre tall enn gjennomsnittet blant de offentlig eide museene. Best ut av alle kommer det relativt unge Kunstmuseet Nord-Trøndelag. De kan flagge med 56 prosent kvinnelige kunstnere i samlingen.

(Saken fortsetter under bildet)

Les også: Kunsten vi ikke vil se på veggen (+) 

Blir det enda en rekord for et Kittelsen-maleri? «Andersnatten» skal under hammeren, men først er det mulig for alle å titte på kunsten. Foto: Mimsy Møller.

De fire kvinnene på jubileumsauksjonen står ikke bak sine mannlige kolleger når det gjelder kunstnerisk kvalitet. Men de har lite å stille opp med når det kommer til fysiske størrelser. Bjarne Melgaard har med et maleri som måler over seks meter i bredden. Arne Kavlis sjarmerende sørlandsmotiv, som ble laget som utsmykning til et skjærgårdshotell, måler 464 centimeter i bredden.

En utsøkt grafikkserie av Rolf Nesch, fra Markusplassen i Venezia, måler nesten tre meter i bredden. Hans Fredrik Gudes imponerende «Aftenro i en norsk uthavn» måler 180 ganger 258 centimeter. Og Sverre Bjertnæs’ Kristusmotiv, maleriet «Rainbow Crucifixion» er nesten like høyt som Gudes maleri er bredt. Det samme størrelsesforholdet gjelder Tom Sandbergs fotografi fra Lanzarote, et motiv som knapt nok har vært vist offentlig før.

Les også: Kvinnene som forandra Norge (+) 

Det er grunn til å vente intense budkamper denne gangen. Vårens auksjon gikk bra. Men den var ingen ting mot det som skjedde for to år siden. Da satte Christen Sveaas prisrekord for Theodor Kittelsen da han i en budkamp over telefon la 12,8 millioner kroner på bordet for maleriet «Guldhornet». Det var en langvarig og intens budkamp. Verdivurderingen på fire til fem millioner kroner ble raskt passert. Stemningen var til å ta og føle på etter hvert som den langvarige budkampen utviklet seg. Da hammerslaget kom stod applausen i taket.

Det er ikke ofte man opplever tilslag på tre ganger vurderingen på norske auksjoner. Det skal mye til at det gjentar seg når Blomqvist nå kan tilby Theodor Kittelsens «Andersnatten», et like stort maleri fra samme år, 1903, som han malte «Guldhornet». De fleste eksperter nok vil nok mene at «Andersnatten» er enda viktigere. Men med erfaringen fra forrige gang har Blomqvist denne gangen doblet verdivrderingen til åtte til ti millioner kroner.

Les også: Anmeldelse Høstutstillingen: «Flere av de godt etablerte kunstnerne viser nye takter» (+) 

Flere av maleriene er av svært stor størrelse, og det er grunn til å vente intense budkamper denne gangen Foto: Mimsy Møller. 

Det er et vakkert skogsmotiv med en fugl som sitter og synger i toppen av en gran mot en glødende skumringshimmel. Som «Guldhornet» har det en utsøkt vakker treramme som Kittelsen har skåret ut selv. Men denne gangen var han så fornøyd at han signerte rammen på baksiden, på samme måte som maleriet.

Kittelsens «Andersnatten» er et sentralt kunstverk av en av våre mest folkekjære kunstnere. Enkelte mener at det burde vært i Nasjonalmuseets eie. Det har de antagelig ikke budsjett stort nok til å kjøpe på egenhånd. Men det kan jo være at noen snakker sammen og blir enige om å deponere eller gi det bort hvis den eller de får tilslaget. For til syvende og sist, enten det dreier seg om kvinnelige eller mannlige kunstnere, maleri eller fotografi, det er pengene det dreier seg om.

Samlermarkedet og den kommersielle delen av kunstverdenen bryr seg først og fremst om pengene. Den kunstneriske kvaliteten vurderes først og fremst opp mot potensialet for økonomisk gevinst. Heldigvis for oss som ikke har verdens tykkeste lommebøker er det gratis å gå og titte på kunsten. Frem til auksjonsdagen da kunsten blir solgt. Det kan jeg anbefale.

Les også: Hun lagde tegneserie om James Joyce og faren (+)