Kultur
Jon Fosse-opera mellom kjærlighet og iskald død
Vi er inne i en gullalder for Jon Fosses scenedramatikk. Urpremieren på operaen «Asle og Alida» i Grieghallen gir oss en iskald krimhistorie i lyset fra kjærligheten i bokverket «Trilogien».
«Asle og Alida»s to hovedroller, Wiktor Sundqvist som Asle og Louise McClelland Jacobsen som Alida i operaverket som Jon Fosse selv har skrevet librettoen til.
Monika Kolstad/BNO
Nobelprisen i litteratur har ikke akkurat dempet interessen for forfatteren og dramatikeren som har skapt noen av sine sterkeste verk de siste årene. Blant dem er «Trilogien». Selv om den i utgangspunktet ikke er skrevet for scenen, klinger det av sensasjon at Jon Fosse selv har bearbeidet de tre korte romanene til librettoen på «Asle og Alida», en urpremiere av en opera med musikk av danske Bent Sørensen.
«Trilogien» er samlebetegnelsen på de tre korte bøkene «Andvake», «Olavs draumar» og «Kveldsvævd», som spinner historien om den ubrytelige og vakre kjærlighet mellom Alida og Asle, satt mot et bakteppe hvor tiden er flytende, hvor det evangeliske speiles, hvor slekter og mennesker vikles inn i hverandre, og hvor de levende og de døde går side om side.
Fosse vever historiene og folkene sammen på både mytisk og mystisk vis, og skaper et større hele som har forgreininger til både middelalderballadene og kristendommen. Sentralt står også en krimhistorie som i operaen «Asle og Alida» blir framtredende ettersom mye av det usagte i romanene, og særlig «Olavs draumar», er kuttet i Fosses egen redigering. «Kveldsvævd» er kraftig avkortet i handling og rollegalleri. Bare i små øyeblikk hører vi stemmen til Mor Herdis eller andre i som vi vet svever et sted der inne i handlingens skygge.
