Edvard Munchs «Selvportrett mellom klokken og sengen» (1940–43) har uten tvil vært en inspirasjonskilde for Jasper Johns. Han er en av den amerikanske billedkunstens levende legender, og hans tre store malerier fra 1981–83, som alle heter «Between the Clock and the Bed», regnes som et høydepunkt i hans karriere. Etter disse bildene slutter han å bruke krysskraveringsteknikken.

Johns og Munch mellom mønsteret og skyggen

Amerikaneren Jasper Johns er den ultimate utfordring som sammenligning med Edvard Munch: Tilsynelatende finnes det ingen fellestrekk bortsett fra mønsteret på Munchs sengeteppe.

Kultur

 

KUNST

«Jasper Johns + Edvard Munch»

Munchmuseet

Til 25. september
 

Den som leter finner: Det viser seg fort i utstillingen «Jasper Johns + Edvard Munch» at det er overraskende mange sammenhenger mellom de to kunstnerne. Munch har hatt stor betydning for den berømte amerikaneren. Jasper Johns (født 1930) gjorde en brakdebut i 1958, og ble herostratisk kjent for sine gjengivelser av allmenne symboler, som det amerikanske flagget, blinker, tall og – etter hvert – de berømte krysskraveringsmaleriene fra 1970-tallet.

I motsetning til Edvard Munch (1863–1944), som brukte sin angst og sykdom som subjekter i kunsten, søkte Johns seg bort fra det personlige og følelsesbaserte og dykket ned i det ikke-ekspressive. Jasper Johns’ debututstilling varslet popkunstens komme, og den markerte et klart brudd med den amerikanske kunstens første, store trend, 1950-tallets abstrakte ekspresjonisme. Men Edvard Munch? Bortsett fra en opplagt henvisning til Munchs sene maleri «Selvportrett mellom klokken og sengen» (1940–43) i tre av John’s malerier, har det hittil vært lite som peker mot Munch. Det har vært langt vanligere å sammenligne Johns med kunstnere som Marcel Duchamp og Pablo Picasso.

Utstillingen viser at Jasper Johns’ kunstneriske kurs endret retning rundt 1980, og at påvirkningen fra Munch var avgjørende i denne fasen. I tillegg viser den at det finnes mange tilknytningspunkter i det andre, avgjørende skiftet i Johns’ utvikling, da han gikk over til figurativ representasjon på midten av 80-tallet.

Dette er den av de seks «+Munch»-utstillingene jeg har vært mest spent på. Første gang jeg ble ordentlig klar over fellestrekkene mellom de to var da jeg så den retrospektive Munch-utstillingen på Museum of Modern Art/MoMA i New York i 2006. Da fant jeg ett av Johns’ krysskraveringsmalerier i museets permanente utstilling, og i likhet med mange før meg gikk mine tanker til Munchs sene maleri «Selvportrett mellom klokken og sengen» (1940–43). Tittelen beskriver motivet svært godt, og det karakteristiske mønsteret på sengeteppet er et slående og visuelt iøynefallende element i det mangetydige maleriet.

Les også: Lover bedre Munch-tall for Oslo

Det samme tenkte en venn av Jasper Johns da han sendte ham et postkort med Munchs selvportrett rundt 1975. Han mente at det var stor likhet mellom mønsteret på sengeteppet og de krysskraveringsmaleriene Johns malte på denne tiden. Krysskravering er en teknikk vi kjenner fra middelalderens grafikk, da mønsteret ble brukt til å gjengi lys og skygge og til å skape en illusjon av tre dimensjoner. Johns hadde utviklet temaet i rene flatekomposisjoner. Til en utstillingsplakat for Whitney-museet i 1977 brukte han mønsteret som bakgrunn for en Savarin-kaffeboks med pensler. Den originale Savarin-boksen hadde han brukt til å rense pensler i atelieret, og han hadde fremstilt den i form av en malt bronseskulptur allerede i 1960.

I 1950 så 20 år gamle Jasper Johns en Munch-utstilling som turnerte i USA, på MoMA. Så han må tidlig ha vært klar over Munch. Men valgene han gjorde i starten av karrieren gikk som nevnt i motsatt retning av det Edvard Munch stod for. Mens Munch malte et stort antall selvportretter gjennom hele karrieren, er Savarin-boksen det nærmeste et selvportrett Jasper Johns kommer i denne perioden. Han unngikk også perspektiv, og han uttalte at «(…) mitt arbeid skulle ikke være et uttrykk for mine følelser».

Så, i 1977, dukker treets årringer opp i en variant av Savarin-motivet. Utstillingens kurator, amerikanske John B. Ravenal, går langt i å spekulere på om dette er inspirert av Munchs bruk av treplatenes årringer i tresnittene, noe Johns må ha studert. Begge kunstnere er kjent som både nyskapende malere og innovative grafikere. Kuratoren påpeker at Johns på denne tiden kjøpte Munchs «Selvportrett med knokkelarm» (1895), og i 1981 dukker den første, uomtvistelige henvisningen til Munch opp. I en versjon av Savarin-motivet har Johns lagt inn en rød (knokkel-)arm i det nedre feltet og føyd til initialene E.M.

Det store maleriet «Dancers on a Plane» (1980) har klare kjønnslige symboler, og i rammen rundt dukker sædcellene fra Munchs «Madonna»-litografier opp i form av kniver, skjeer og gafler. Og så, i årene 1981–83, kulminerer den ti år lange fordypelsen i krysskraveringens muligheter i tre store malerier. Alle bærer tittelen «Between the Clock and the Bed», noe som uomtvistelig er en henvisning til Munchs sene selvportrett.

I den gode katalogen argumenterer Ravenal grundig for de mange og overraskende tilknytningspunktene mellom Munch og Johns. Forbindelsen mellom Munchs sene selvportrett og Johns’ «Between the Clock and the Bed» er såpass opplagt og velkjent at sensasjonen med denne utstillingen er å se dem i samme rom.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Det virkelig interessante dukker opp i museets siste saler. Her argumenterer Ravenal for en forbindelse mellom de to kunstnerne også i det fundamentale skiftet som kommer i Johns’ kunst etter disse maleriene. Kunsten blir figurativ og inkluderer gjenkjennelige elementer. Ikke minst omrisset av hans egen kropp, som han bruker som en skygge i en serie monumentale malerier av de fire årstidene. Ravenal forteller om en opprivende tid for Johns, og han påpeker store likheter med Munch i Johns’ bruk av skygger. Påstanden om at Munch må ha hatt betydning for ham i dette viktige skiftet blir sannsynliggjort på en god måte.

Utstillingen hadde vært komplett hvis vi hadde fått se mer av Johns tidlige verk, som flagg-maleriene, og kanskje mer fra de siste tiårene siden det nyeste bildet er fra 1990. Men man kan ikke få alt, og det er nok av flotte innlån som det er. Dette er en veldig god utstilling som viser hva grundig forskningsarbeid kan utrette. Samtidig som utstillingen bringer ny kunnskap til torgs, er den også svært severdig. Og så skal vi ikke glemme at dette er den første, store presentasjonen av Jasper Johns i Norden. Så det er all grunn til å storme Munchmuseet i sommer.