Kultur

– Jødene i Norge var «de andre»

Filmskaperen Nina Grünfeld syns det er interessant at Marte Michelet utfordrer glansbilde-fortellingen om motstandshelter under krigen. Hennes egen jødiske far fikk hjelp og unngikk så vidt deportasjon til Auschwitz.

– Historien om krigen i Norge er mer sammensatt enn det som kommer fram i populære filmer som «Max Manus», «Kongens nei» og «Ni liv». Alle disse heltehistoriene som vi har vokst opp med forteller bare en versjon. Jeg syns det er viktig at andre fremstillinger blir fortalt, sier filmskaper Nina Grünfeld. Hun ønsker debatten rundt Marte Michelets bok «Hva visste hjemmefronten?» velkommen.

– Å fortelle historien fra et jødisk perspektiv, slik Michelet gjør, uten selv å være jøde, er nytt og viktig. Det har etter det jeg vet ingen gjort før. Men jeg kan også forstå dem som nå føler seg angrepet av Michelet. Å få sine idealer revet ned er smertefullt.

Les også: Anmeldelse av Marte Michelet: Avslører sviket mot de norske jødene

Faren ble reddet

Selv har Grünfeld de siste par årene reist rundt og snakket til skoleungdom om sin dokumentarfilm «Ninas barn». Den handler om 14 jødiske barn som i siste liten ble reddet fra å bli deportert med «Donau» 26. november 1942. En av dem var hennes egen far, den nå avdøde psykiateren Berthold Grünfeld. Den gangen var han 10 år, og sammen med de andre barna sto han på listene over dem som skulle deporteres. Barnehjemsbestyrer Nina Hasvoll Meyer og hennes medhjelpere Nic Waal og Sigrid Helliesen Lund greide å redde den jødiske barneflokken unna, og fikk dem senere over til Sverige. Kvinnene grep inn bare få timer før politiaksjonen tok til i grålysningen 26. november.

Nina Grünfeld har tidligere laget to dokumentarfilmer om sin far, i tillegg til «Ninas barn». Nå jobber hun med en bok om sin farmor fra Slovakia, som ble drept i konsentrasjonsleiren Ravensbrück i april 1945.

Grünfeld håper hun selv er med på å få fram et mer komplekst bilde av krigen i Norge.

– Jeg er redd barn og unge som vokser opp i dag skal tro at nordmenn bare var kule motstandsfolk. Jeg er opptatt av å fortelle at det fantes gode og dårlige nordmenn, på samme måte som det også fantes gode og dårlige tyskere. Å være menneske da var like komplisert som det er i dag, om ikke vanskeligere med tanke på at det var krig. Selvsagt skjedde det ting rundt deportasjonen av de norske jødene som vi har valgt å ikke fremheve, kanskje fordi det ikke lar seg forene med hvem vi ønsker å være. Og selvsagt må vi snakke om det, sier Grünfeld.

Det er det som er Michelets agenda, opplever hun.

– Men hvorfor har ikke norske jøder selv fortalt mer om de mindre flatterende hendelsene under krigen? spør Grünfeld.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

– Vare for å snakke om dette

– Jeg har inntrykk av at det jødiske miljøet i Norge i dag fremdeles er ganske reservert, og at mange nødig vil mene noe i debatten om hva hjemmefronten visste eller ikke visste om deportasjonene av familiemedlemmene deres. Eller om de kunne ha gjort mer for å redde flere

– For jødene, og kanskje særlig de eldre som ble født like før, under eller rett etter krigen, er dette sammensatt og komplekst. De er nok også preget av narrativet om at de skal være så innmari glade for at de overlevde – de vet jo hvordan det gikk med alle de andre – og at de skal være så ubeskrivelig takknemlige for den hjelpen de tross alt fikk. Dette preger dem nok fortsatt, og det finnes fortsatt fortielse, fortvilelse og sorg. Men dette har gjerne kommet i skyggen av at de faktisk overlevde, at de var så heldige, sier Grünfeld, som legger til:

– Jeg tror mange jøder er vare for å snakke om dette med penger og eiendeler de ble frastjålet under krigen: «Der kommer de griske jødene med pengesnakket sitt igjen», liksom. Mange jøder slo seg til ro med at de måtte betale dyrt. Betalte du ikke, døde du, og da var det verdt det. Det hviler fremdeles et tabu rundt denne problematikken, noe jeg tror forhindrer avklaring og forsoning. Uansett så må vi kunne snakke om dette!

Les også: Ulsteins siste motstandskamp: – Michelet kom til en mann som er for gammel til å drive polemikk

Tok det slutt?

En ting som provoserer Nina Grünfeld, er når det nærmest insinueres at man bør være takknemlig for at 47 prosent av norske jøder tross alt overlevde Holocaust.

– Satt opp mot hva, må man da spørre seg? At det «naturlige» hadde vært at alle døde? Danmark mistet svært få jøder, Finland nesten ingen, til tross for at de var alliert med Tyskland. Var Norge antisemittisk? Både ja og nei. Mer enn i Sverige og Danmark? Kanskje, jeg vet ikke. At det fantes klare antijødiske holdninger i kulturen vår er ettertrykkelig påvist av historikerne. Jeg er ikke historiker, men som representant for etterkrigstidens jøder mener jeg at jødene i Norge ble sett på som «de andre». Et viktig neste spørsmål bør være om dette synet tok slutt da krigen var over.

Les også: – Noen hadde fordommer mot jødene, også i Hjemmefronten

Mer fra Dagsavisen