Annonse
Vibeke Tandberg resirkulerer gjenstander fra atelieret. Et biljardbord, innholdet i bokhyllen og kjøleskapsdøren er gjort om til kunst i en utstilling som får Dagsavisens anmelder til å stille spørsmål ved kunstverdenens mekanismer. FOTO: OSL CONTEMPORARY

Jobber mot sin egen suksess

Vibeke Tandberg var en av mine favoritter fra første stund. Men så tok hun et dramatisk valg. Siden har jeg hatt problemer.

Annonse
Kultur

 

KUNST

Vibeke Tandberg

«Candy Pool»

Galleri OSL Contemporary, til 7. april

Dette er kanskje den vanskeligste anmeldelsen jeg har skrevet noen gang. For hva skal jeg stille opp med når det slås fast at Vibeke Tandberg er «en av våre mest sentrale kunstnere»? Det står å lese i pressemeldingen fra Forlaget Oktober, som sist uke ga ut hennes fjerde roman, «Eurydike Anal». Lanseringen sammenfalt med åpningen av utstillingen «Candy Pool», hennes tredje i Oslo-galleriet OSL contemporary. De er stolte, de også.

Utstillingen er en liten utvidelse av utstillingen hun viste i Trondheim kunstmuseum sist høst. Det var den hun vant Lorck Schive Kunstpris for. Med sine 500 000 kroner i prispenger, pluss 150.000 i produksjonshonorar til de fire nominerte kunstnerne, er det den mest prestisjetunge kunstprisen du kan få i Norge. Prisen deles ut annethvert år, og med totalt 1.100.000 kroner i prispenger og honorar er det en av verdens største kunstpriser. Vibeke Tandberg (født 1967) var den tredje vinneren. Den første prisen ble delt mellom Lene Berg (født 1965) og Marianne Heier (født 1969), mens den andre gikk til Vanessa Baird (født 1963). Da hun viste en utvidelse av vinnerverket i Kunstnernes hus i høst ble det kritikersuksess (meg inkludert) og folkevandring.

Alt tilsier at jeg burde være programforpliktet til å være begeistret for Vibeke Tandberg. Men jeg har – som du sikkert har forstått – problemer med å finne entusiasmen. Rent intellektuelt kan jeg nikke anerkjennende til alle de gode intensjonene som Tandberg bygger sitt kunstnerskap på. Men i bunnen av min vurdering ligger en sorg over det vi har mistet.

Vibeke Tandberg startet som fotografisk kunstner. Hun var i det første kullet (1991–1994) ved Institutt for fotografi ved SHKD i Bergen, og fortsatte ved Högskolan för fotografi och film i Göteborg. Med kolleger som Jonas Ekeberg, Mikkel McAlinden og Ole John Aandal skulle studentkullet fra Bergen vise seg å bli meget innflytelsesrikt i norsk kunst. Jeg husker fortsatt Robert Meyers entusiasme da han som nyansatt professor fortalte meg om studentene han hadde fått i Bergen.

Studentene ble lagt merke til fra første gang de viste sine arbeider. De omfavnet de nye mulighetene det digitale fotografiet ga til manipulasjon av bilder. De ble regnet som spydspisser i den nye generasjonen av postmoderne kunstnere som iscenesatte seg selv og sine omgivelser, og stilte spørsmål ved bildets autentisitet, originalitet og uttrykkskraft. Vibeke Tandberg vakte stor oppsikt da hun overlot fotograferingen til andre og gjorde seg selv til objekt i flere serier. Der fremstod hun som helsearbeider i Afrika, brud i bryllupsbilder og som begge figurene i et tvillingpar som er fotografert i ulike, hverdagslige situasjoner.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Den sistnevnte serien heter «Living together» (1996) og er nå å se både som en del av utstillingen med utvalg fra Oslo kommunes kunstsamlinger på Kunstnernes hus, og i full bredde i samlingsavdelingen i Astrup Fearnley-museeet. Samtidig kan du se bryllups-serien fra 1991 i Nasjonalmuseets utstilling «Troløse bilder», som åpnet for en måned siden i Nasjonalgalleriet. Så hvis du vil sjekke ut betydningen av Vibeke Tandbergs fotografiske manipulasjoner er det nok av muligheter akkurat nå.

Galleriet hevder med rette at «Living together» «bidro til å definere norsk kunst på 1990-tallet», noe som bekreftes av at serien ble innlemmet i Morgenbladets kåring av de tolv viktigste kunstverkene etter Munch, fra perioden 1945 til 2005. Vibeke Tandberg fortsatte sin fascinerende manipulasjon av fotografiet og egen kropp, for eksempel i serien «Old Man Walking Up and Down a Staircase» (2003), til langt inn på 2000-tallet.

Denne delen av kunstnerskapet sitter så dypt i min erfaring at den overskygger det hun har gjort siden. I mine øyne er disse seriene unike og meget originale, og de er uttrykk for en kunstnerpersonlighet som har satt varige spor, også i en internasjonal sammenheng. Hun er innlemmet i viktige, internasjonale samlinger med Museum of Modern Art i New York på toppen av listen. For meg (og mange andre – antar jeg) overskygger den første delen av kunstnerskapet resten.

Så kom finanskrisen i 2008. Den fikk Vibeke Tandberg til å revidere hele sin kunstneriske praksis. Hun gikk bort fra de dyre produksjonene (– ja, selv om fotografi er en demokratisk og relativt rimelig teknikk, koster det ganske mye å lage varige, fysiske fotografier). Hun tok tidens mantra om økologi, gjenbruk og resirkulering på alvor. Hun klippet ut og resirkulerte tekst, hun begynte å skrive romaner, og hun har tatt for seg eiendelene i atelieret og resirkulert dem. I 2012 debuterte hun som forfatter med romanen Beijing Duck. Siden har hun jobbet parallelt som billedkunstner og forfatter.

Utstillingen hos OSL contemporary er en resirkulering av prisutstillingen fra Trondheim. Tittelen «Candy Pool» viser til kjøleskapmerket Candy og det engelske ordet for biljard, «pool». På atelieret hadde hun både et biljardbord og et Candy kjøleskap. Bordet har hun demontert for å vise det her som skulptur. Kjøleskapdøren har hun resirkulert som gipsavstøpning i 111 eksemplarer, pluss at hun har laget tolv gipsfriser med biljardkulene som utgangspunkt. Hun presenterer også noen nyheter i Oslo-utstillingen: fire tegninger på blå biljardduk og en søyle støpt i bronse med en ekte palmeplante i potte på toppen.

I tillegg til at utstillingens tematikk viser til den doble betydningen av resirkulering (både fysisk og økologisk og som resirkulering av ideer), representerer bronsesøylen en tematisering av det hun har jobbet med en stund nå, nemlig kunstverdenens fetisjisme rundt betydningen av en velfylt CV. Søylene er en avstøpning av stabelen med alle publikasjonene (utstillingskataloger og kunstbøker) hun inngår i. Jo lengre utstillings- og publikasjonsliste du har, dess mer betydningsfull er du. Slik lyder mantraet. Og står det prestisjetunge messer og museer på listen (slik jeg listet opp tidligere i denne anmeldelsen) er du enda mer betydningsfull. Så med en drøyt én meter høy stabel må Vibeke Tandberg være ganske betydningsfull.

Slik jobber hun mot sin egen suksess. Men bare i prinsippet. For paradoksalt nok er det å forholde seg kritisk til kunstinstitusjonene og kunstens verdisystemer svært populært i kunstverdenen. Det er faktisk ett av de fremste hederstegnene kunstnere smykker seg med. Tidligere har hun skutt hull i sine egne bøker, og hun har støpt restopplaget av en roman fast i betongblokker. Hun er (tilsynelatende) opptatt av å ødelegge sin egen suksess. Men i realiteten bygger dette opp under de mekanismene som sørger for at hennes suksess øker, i form av priser, bokutgivelser og prestisjetunge utstillinger.

Jeg har lest den nye romanen, og dessverre må jeg si at den kjedet meg. Den er en rytmisk insistering på formens triumf over innholdet, en sirkulasjon rundt minimale detaljer som stadig vender tilbake til et nullpunkt. Det er dyktig gjort, ganske elegant, men opplevelsen etterlot meg i et tomrom. Og det var kanskje hensikten. På samme måte kan utstillingen gi en viss intellektuell stimulans. Den er (i praksis) mer interessant å lese om og diskutere enn det er å se den i galleriet. Som visuell opplevelse og erfaring er den relativt kjedelig.

Som mange andre kunstnere konsentrerer Vibeke Tandberg seg om formen for formens egen skyld. Hun gjør det kanskje litt bedre enn mange andre, men det skal like fullt veldig mye til for å tilføre dette feltet noe nytt. Jeg synes hun var mer utfordrende, nyskapende og original i den første delen av kunstnerskapet. Men det er historie, og jeg må forholde meg til det hun gjør nå. Og jeg anerkjenner viljen til å utfordre både hennes egen erfaring og kunstverdenens mekanismer. Men, når utstillingen ikke er spesielt spennende rent visuelt oppleves den – dessverre – som en tværing på ideer som er så gjennomtygget at smaken er blitt borte.

Annonse