– Jeg ville føle raseriet

– Jeg trodde ærlig talt at det skulle bli en mer aggressiv film, mye mer politisk radikal, men oppdaget at den har en dyp empatisk åre, særlig rundt det å være mor, det å aldri få svar, sier Diane Krüger.

Hollywood-skuespilleren returnerer for første gang til sitt eget morsmål på film i tyske «Ut av intet», og ble belønnet med prisen for beste skuespiller i Cannes, hvor Dagsavisen møtte henne. Filmen i seg selv fikk nylig Golden Globe for Beste fremmedspråklige film. For Krüger handlet det ikke bare om å snakke tysk igjen.

Den tidligere toppmodellen som ble superstjerne etter roller i «Inglorious Basterds» og «The National Treasure»-filmene. Dette er noe helt annet, en brennaktuell film om terrorens ansikt ikke bare i Hamburg og Tyskland hvor handlingen foregår. Tyske Fatih Akin («Mot veggen») ønsket å lage en film om terror som gikk bak overskriftene og rettssakenes brutale, kalde fakta. Han ville lage en sosiologisk studie av rasismen, hvem dens ofre er og hvem de er de som sitter tilbake. Delt inn i tre deler, en prolog, et rettssaksdrama og et hevndrama, tar den delvis utgangspunkt i en rettsprosess som fortsatt pågår i Tyskland, om nynazister som drepte tyrkiske immigranter mellom årene 2000 og 2007. Først i 2011, etter elendig politiarbeid, ble det avdekket at det var en gruppe nazister som sto bak, og ikke tyrkisk mafia som drepte sine egne.

Krüger flyttet til Hamburg i ukene før for å få tysk væremåte under huden igjen.

– Men jeg kjente ikke til rettssaken, selv om jeg hadde hørt drypp fra moren min. Jeg ville heller ikke vite for mye. Det interessante er hvordan de som rammes, de pårørende og de som har gjennomlevd noe slikt, kan leve og komme seg videre. Jeg ville føle det raseriet og den fortvilelsen som disse menneskene har over å aldri finne igjen sitt barn på gjerningsstedet fordi det er sprengt til ingenting.

– Merker du at Tyskland har endret seg på de årene du har bodd i Frankrike og New York?

– Jeg synes det er en skremmende tid vi lever i, og særlig blir jeg skremt av nynazismen som nører opp under fremmedfrykt, hat mot immigranter og alle som er annerledes enn det de ser på som normalt. Jeg merker det også i New York hvor du møter stadig flere hjemløse på gata og hver eneste dag skjer det hatkriminalitet. At det er nynazister denne filmen handler om er ikke tilfeldig, samtidig kunne dette skjedd hvor som helst, mener Krüger, som forlot småstedet Algermissen som 16-åring for å jage en skuespillerkarriere i Frankrike etter at en lovende ballettkarriere tok slutt med en skade.

– Den gangen fikk de bare briste eller bære. Jeg føler litt det samme med «Ut av intet». Jeg visste at det var et briste og bære-prosjekt da jeg gikk inn i prosjektet. Jeg var slett ikke sikker på at jeg ville klare det, og Fatih var definitivt ikke sikker. Når folk blir eldre bygger de murer rundt seg selv og disse murene skal det mye til for å bryte ned, eller bryte ut av. Jeg føler at jeg fortsatt har mye av disse murene rundt meg, sier Krüger, som forteller at hun har opplevd å miste nære personer, uten at det på noen måte har vært så dramatisk som i filmen.

– Du vokser av det som skjer rundt deg, og med deg. Jeg har mistet, jeg har elsket sterkt, og «Ut av intet» er en film som kanskje viser en annen og mer moden side ved meg.

Hun spiller Katja, en tysk kvinne som gjennom å være gift med en tidligere tyrkisk storforbryter dras mellom to kulturer. Regissøren Fatih Akin går inn i betent tematikk når han i «Ut av intet» («Aus dem nichts») følger hendelsen og de hevngjerrige, fortvilte etterdønningene etter at Katjas mann og barn blir drept i et målrettet terrorangrep. Gammelt tysk grums piskes til overflaten på ny og rettssystemets rigiditet blir avgjørende i et nynazistisk nettverk som har forgreininger til greske nynazister. Filmens sterke verdi ligger i bearbeidelsen av sorg og sinne, hvor moralske og etiske spørsmål flyter sammen med fordommer, avmakt og et jag etter «øye for øye»-tilnærmet hevn.

– Jeg er nysgjerrig av natur. Jeg synes filmen frir til en spesiell del av Tysklands befolkning, og den er met å få folk til å tenke over hvordan de selv ville reagert etter en sånn hendelse, hvor de skyldige slipper unna på grunn av smutthull i lovverket, sier Krüger, som tilbrakte mye tid med virkelige pårørende i forkant av filmen, familier som ikke hadde noen kropp å begrave, som aldri fikk svar på sine innerste spørsmål.

– Det var hjerteskjærende, og det jeg fortalte vil jeg aldri glemme. Vi fikk lov å bruke deres reaksjoner til å sette ofrene i søkelyset og ikke gjerningspersonene gjennom denne filmen, forteller hun.

– Fatih Akin er den typen regissør som vil du skal hoppe ut i flammene med han, og man gjør det fordi det føles så naturlig. Jeg har alltid likt hatt stor sans for filmene hans, selv når han har vært på ville veier, men jeg sa ja til alt, også filmens kontroversielle sider. Hans visjon er så presis at jeg ville gjøre alt han ønsket, selv om jeg personlig ikke var enig i alt.