– Lidelse, smerte og død. Det er det vi er redde for alle sammen, sier Marina Abramovic, som i dag åpner sin store retrospektive utstilling «The Cleaner» på Henie Onstad Kunstsenter.

– Jeg var villig til å dø for kunsten

Hun vil frelse verden og utvide vår bevissthet. Møt Marina Abramovic – selverklært verdensdoktor og kunstnerisk vaskehjelp.

 

Av Lars Elton

HØVIKODDEN (Dagsavisen): Det er ingen tvil. Marina Abramovic ser meg. Intensiteten i det direkte blikket preger mitt møte med kunstneren foran åpningen av utstillingen «The Cleaner» på Henie Onstad Kunstsenter. Hennes sterke tilstedeværelse oppleves som et paradoks fordi det er de fæle sidene ved det å være menneske – selvskading, mishandling, kollektiv ondskap og ekstreme handlinger – som har gjort den amerikanske performancekunstneren berømt. Minst to ganger har hun vært døden nær.

Like fullt er det de gode handlingene som har gjort henne verdensberømt. Som da hun satt fullstendig stille og så 1675 mennesker inn i øynene under den 736 timer lange performancen «The Artist is Present», på Museum of Modern Art i New York våren 2010. Mange gråt. Én kysset henne i nakken. Lady Gaga ble fan, og dermed fikk Abramovic plutselig et ungdommelig publikum også. For å gjennomføre måtte hun faste og sitte urørlig i ni timer hver dag. Alle ble imponert over hennes enorme selvkontroll. Det er ikke rart at den snart 71 år gamle ex-jugoslaven omtales som performancekunstens dronning og bestemor.

Fryktopplevelse

– Lidelse, smerte og død. Det er det vi er redde for alle sammen. Ved å utsette meg for disse grunnleggende fryktopplevelsene gir jeg publikum muligheten til å erfare det de frykter mest. Det er i møtet med publikum jeg får energi, det er i opplevelsen av denne spenningen at jeg oppfyller mitt potensial. Det var da jeg skjønte energien i performancen at jeg fant ut hvor jeg måtte gå. Jeg måtte forlate atelieret, sier hun fra den andre siden av bordet.

Avstanden er ikke uten betydning. Når kunstsenteret inviterer til pressekonferanse blir pressekorpset invitert til å sitte ned ved samme bord som henne. Hun er en stjerne, men her er det ingen distanse med intervjuobjektet plassert oppe på et podium. Hun ser (på) den som stiller spørsmål. Hun utstråler en energi som berører dem som er til stede. Dette har skapt en bølge av begeistring i landet. Da hun i august 2013 inviterte Oslos borgere til å gjenskape Munchs skrik i Ekebergparken var det kamp om de 270 plassene. I juni i år var hun tilbake i Oslo. Ved åpningen av utstillingen i det private Galleri Brandstrup var det kø og kaotiske tilstander. Det er mange som vil ha en bit av Marina Abramovic.

Én av overraskelsene ved denne utstillingen er at Marina Abramovic er en dyktig maler og tegner. Hun viste sin første performance i 1973. Verkene fra årene før har aldri vært vist før. – Jeg har skammet meg over dem, sier hun. Det eldste verket i utstillingen er fra 1960, året hun fylte 14. Da hun ble tatt opp på kunstakademiet atten år gammel hadde hun allerede laget mange malerier som står seg også i dag. Et gjentakende motiv er to lastebiler som kolliderer. – Det fine med å hente fram disse arbeidene er at jeg ser en linje fra motivene jeg interesserte meg for som ungdom til de tidlige performancene. Det er direkte konfrontasjoner og kollisjoner både i maleriene og performancene.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Pioneren

Marina Abramovic er en virkelig pioner som jobbet med performance lenge før noen hadde satt et navn på kunstarten. Dette er den første, store retrospektive utstillingen i Norden. Den gir en omfattende sveip gjennom en karriere som har preget kunsten.

Hun startet i den voldelige enden av skalaen, med «Rythm 10» (1973), der hun hurtig hogger seg mellom fingrene med kniv. Når hun skjærer seg skal hun bytte kniv. Når hun er ferdig med tjue kniver gjentas handlingen, så hun skjærer seg i hånden 40 ganger. I den kanskje mest skjellsettende performancen før «The Artist is Present», «Lips of Thomas», skar hun den kommunistiske stjernen inn i huden på magen med et barberblad. I tillegg utsatte hun sin nakne kropp for ekstreme påkjenninger av kulde og varme. Til slutt pisket hun seg selv. I «Rythm 5» var hun døden nær da hun mistet bevisstheten etter å ha lagt seg ned inne i en brennende stjerne. Og i «Rythm 0» måtte galleristen stoppe performancen da en tilskuer rettet en ladet pistol mot tinningen hennes. I løpet av seks timer kunne publikum gjøre akkurat hva de ville med henne med 72 gjenstander hun hadde lagt på et bord. Det startet hyggelig og endte voldelig.

– Det er klart det påvirket meg, sier hun med et sekunds ettertenksomhet når jeg spør hvilken effekt disse dramatiske hendelsene hadde på henne.

– Men jeg var ung og jeg var villig til å dø for kunsten. Jeg jobber med kroppen og dens fysiske og psykiske grenser. Når du gir mennesker mulighet for å slippe løs de verste sidene ved menneskenaturen, da gjør de det. Det er skremmende å se. Jeg lærte at det gjør en forskjell hvordan du behandler publikum. Du kan gi dem muligheten til å senke seg ned, eller du kan løfte dem. («Elevate».) Siden performance er en immateriell kunstform må du være til stede, og du må føle noe når du opplever den. Gjør den inntrykk lever den videre i minnet ditt. Der kan den gjenoppstå som en Fugl Fønix, igjen og igjen, sier hun.

Trist barndom

Den enorme responsen Marina Abramovic har opplevd i Norge har påvirket henne.

– Jeg opplever at folk er ærligere enn jeg er vant til. Dere har et nært forhold til naturen. Det er noe positivt i den norske kulturen, sier hun uten å kokettere.

De senere årene har hun utviklet sin metode, som gir folk mulighet til å bli en del av hennes kunstneriske univers. Det dreier seg om å legge hverdagen bak seg, gi fra seg mobiltelefon og klokke, og gå inn i en tilstand der konsentrasjon, åpenhet mot og samhandling med andre mennesker er kjerneverdiene.

Det er liten tvil om at Marina Abramovic er omstridt. I katalogen som følger utstillingen blir hun kritisert av en annen eksjugoslav, en kunsthistoriker hun selv foreslo, for å svartmale oppveksten og ungdomstiden i Beograd. Hun er datter av to partisanere fra den andre verdenskrig, et heltepar som var høyt oppe i det kommunistiske partiet. Etter å ha lest artikkelen spør jeg hvordan hun forholder seg til minner.

– Jeg hadde en trist barndom. Det er det ingen tvil om. Det var dystert. Jeg har ønsket å vaske vekk skitten. Det har jeg fra moren min, som var besatt av renslighet. Vi kunne reise hvor vi ville i og fra Jugoslavia, men vi hadde ingen frihet. Ingen fri presse, og uten penger kunne vi jo ikke reise noe sted. Men jeg oppdaget fort at det ikke er særlig mye frihet i Amerika heller.

Kontroverser

Det har også vært kontroverser rundt Marina Abramovic Institute, som hun ønsket å bygge nord for New York. Tidligere denne måneden ble hun anklaget for millionsvindel over hele forsiden av New York Post. Hun slår tilbake med full kraft: – Det er bare løgn, alt sammen. Pengene som ble samlet inn, pluss over to millioner dollar jeg donerte selv, ble brukt til å kjøpe bygget og arkitektene som utviklet det. Men prosjektet lot seg ikke gjennomføre. Derfor har jeg skiftet fokus. I stedet for at folk skulle komme til meg, kommer jeg til dem. Det er bedre å være et virtuelt institutt.

Jeg når mange flere når jeg reiser rundt og gjør «community projects» rundt omkring i verden, slik jeg skal gjøre her i februar. Jeg gleder meg til å møte nordmennene igjen, sier hun.

Tiden er over, men jeg tillater meg et siste spørsmål. Marina Abramovic opptrer så å si alltid i sort, så jeg lurer på hva som er hennes favorittfarge. Selv stiller jeg i sitrongul genser, så hun peker på den og sier den er flott. – Jeg har sett mye på et pledd med samme farge i butikken. Sort er enkelt når du reiser så mye som jeg gjør. Men jeg føler meg som en siciliansk enke. Jeg har skrevet mitt testamente, og i begravelsen skal alle komme med fargerike antrekk. Min begravelse skal være en fest, avslutter hun.

 

Marina Abramovic

Performancekunstneren Marina Abramovic er født 30. november 1946 i Beograd i det som den gang var Jugoslavia. Hun flyttet til Amsterdam i 1976 og til New York i 2002.

Utstillingen «The Cleaner» vises på Henie Onstad Kunstsenter i perioden 24/11 2017 til 11/3 2018. Utstillingen har tidligere vært vist ved Moderna Museet i Stockholm og Louisiana nord for København. Etter Norge skal utstillingen videre til Bonn, Tyskland og Firenze, Italia.

Fra 24/2 til 4/3 vil det bli arrangert en rekke «community works» ved kunstsenteret. Her er alle velkommen til å delta i ulike handlinger. Det vil også bli gjenskapninger av Marina Abramovics performancer i helgene.

Utstillingen er en del av jubileumsprogrammet ved Henie Onstad Kunstsenter, som fyller 50 år i 2018.