«Jeg var et offer da. Ikke nå»

– Det har vært fantastisk å oppleve responsen på «Kinderwhore». Jeg var ikke forberedt på en så strålende mottakelse. Boka har kostet meg mye og tatt lang tid å skrive, forteller Maria Kjos Fonn.

I slutten av august kom hun med sin andre bok, «Kinderwhore», en oppvekstskildring om omsorgssvikt og overgrep fra perspektivet til en tenåringsjente. «Knallsterk. Obligatorisk for alle som tror de vet noe om å være et offer» mente Dagsavisens anmelder. «Maria Kjos Fonn er den som løfter arven etter Herborg Wassmo i dag», skrev Aftenposten. «Mange har skrevet godt om at det er for jævlig å være ung. Men få har gjort det bedre enn Maria Kjos Fonn» fastslo VG.

[ Les også: Maria Kjos Fonn skriver knallsterkt om overgrep (+) ]

– Jeg har fått meldinger fra barnevernsbarn, overgrepsofre og eks-narkomane som forteller at de har lest sin første bok på 20 år og føler seg sett. Da kjenner jeg at det jeg driver med er viktig, sier Fonn, som selv har vært i ungdomspsykiatrien.

– Min trøblete fortid har gitt meg et vindu til å se andre og andres erfaringer. Det er det som er interessant for meg. Ikke å skrive om dagliglivet til en forfatter som går på Blindern. Det er privat, sier Fonn. Hun debuterte med en novellesamling i 2014, som ble nominert til Tarjei Vesaas' debutantpris, og studerer nå studerer litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo.

«Voldtekst»

Parallelt med «Kinderwhore» kom det denne uka to antologier om feminisme, med tekster av en rekke profilerte norske kvinner. Maria Kjos Fonn har skrevet i begge to: «Det skjer nå – fortellinger om en feministisk revolusjon» og «Ulyd. Feministisk Antologi»

– Disse essaysamlingene fanger tidsånden. Det er en feministisk bølge. Jeg skrev essays før jeg skrev skjønnlitterært, og jeg liker å kombinere det skjønnlitterære med det faglitterære, sier Fonn.

[ Les også: Metoo-året har utløst en bølge av nye norske bøker ]

I «Ulyd» har Fonn skrevet essayet «Voldtekst». Her skriver Fonn om metoo-kampanjen, og hvordan hun ikke selv våget å skrive om sin egen erfaring med voldtekt under den lignende #jeghar opplevd-kampanjen i 2015. «Men nå tør jeg. Jeg ble utsatt for en festrelatert gruppevoldtekt da jeg var tjue. Den varte en hel natt», skriver Fonn. Antologien har vært under planlegging i ett års tid, og tilfellet ville ha det til at den kom ut parallelt med «Kinderwhore».I romanen skriver hun om overgrep i fiksjonsform, i essayet skriver hun om det virkelige overgrepet.

– Det var tøft å skrive essayet. Men det var tøffere å skrive romanen. Den går mer inn på det emosjonelle ved å oppleve overgrep – selv om det ikke er min historie jeg forteller. Essayet er mer analytisk. Jeg setter mine egne overgrepsopplevelser inn i en litteraturvitenskapelig ramme. Og det meste av det som skjedde har jeg jo utelatt, understreker Fonn.

– Romanen er langt fra min egen historie. Jeg liker ikke å skrive skjønnlitterært basert på egne erfaringer. Da prøver jeg bare å sette meg selv i et bedre lys. Det avgjørende når jeg skriver er at jeg er fri, ikke bundet til min egen historie.

Abonner på kulturavdelingens ukentlige nyhetsbrev her for anmeldelser, intervjuer og reportasjer.

Mobilisering

I «Det skjer nå» skriver Fonn «Kropp til salgs», om velmente Instagram-poster og tabloid-artikler der «fyldige kvinner kler av seg og viser at de elsker kroppene sine».

– «Alle kvinner er vakre» og «alle kvinner skal få være fornøyd med sin egen kropp» hører man ofte. Hvorfor er det så viktig at kvinner skal være vakre? Og hvorfor skal vi være så fornøyde? Det er andre forventninger til kvinnekroppen enn til mannskroppen. Samtidig er det et press på at kvinner skal frigjøre seg fra kroppsfokuset. Kroppspositivismen er ikke svaret på dette.

I «Ulyd» roser Maria Kjos Fonn Metoo: «Kampanjer som #metoo er massesuggesjon, sier noen. Jeg sier solidarisk mobilisering». Mens Åsa Linderberg skriver i «Det skjer nå»-antologien at metoo-bevegelsen uttrykker «et fornedrende kvinnesyn» og at kvinner blir fremstilt som ofre.

– Det er bra at vi ikke er enige. I mange feministiske kretser etterstreber man en enighetskultur som jeg syns er kjedelig. Uenighet driver debatten framover, sier Fonn:

– Min kritikk av metoo har et klasseperspektiv. Det er vanskelig å si fra at man er utsatt for seksuell trakassering når man er midlertidig ansatt og prisgitt en arbeidsgiver. Det er vanskelig å si fra om partnervold i et forhold der du er økonomisk avhengig. Men metoo har skapt en økt forståelse for strukturer, at det er maktrelasjoner i samfunnet som må problematiseres.

– Å samle seg i et fellesskap og si fra om urett er ikke å innta en offerrolle. Å være et offer er heller ikke en permanent tilstand. Jeg ble utsatt for et overgrep. Da var jeg et offer. Jeg er ikke et konstant offer nå.

[ Les også: Den menneskelige volden ]