Kultur

- Jeg treffer sjøfartsnasjonen Norge

- Krigsseilerne liker det jeg skriver. Det er det beste, sier Jon Michelet, som har truffet midt i hjertet på mange voksne lesere med romanverket «En sjøens helt».

Første bind, «Skogsmatrosen», kom i fjor og solgte i 110.000 eksemplarer. (Les Dagsavisens anmeldelse her). Denne uka følger Michelet opp med «Skytteren».

Der forteller han historien om en 19 år gammel lettmatros som mønstrer på det mannskapene selv kaller «en bensinbombe» av en tankbåt - midt under slaget om Atlanterhavet under annen verdenskrig.

- Jeg tror jeg treffer sjøfartsnasjonen Norge, sier Michelet om boksuksessen.

Marinemaler

Bind to er like ramsalt i språket, like sterk i skildringene, som den første. Likevel slår Michelets sjømannsroman an også hos kvinnelige lesere.

- Den typiske leseren er datteren til en krigsseiler. Men også sønnene kommer; halvparten av dem som møter opp på arrangementene er menn. Det er et godt voksent publikum jeg når, et segment av folket som bryr seg om sjøens kvinner og menn, sier Michelet.

Selv er han nærmest forbauset over hvor mye som har åpnet seg opp etter at første bind ble sluppet. Henvendelser strømmer inn. Brev, dagbøker, en amatørfilm tatt opp på en tankbåt i konvoifarten. Voksne barn som nå skjønner mer av hvordan krigen var for faren - og moren.

- Det er et ekstremt stykke historie, som jeg ville levendegjøre. Men det er et maleri, ikke et fotografi. Jeg har tatt meg samme frihet til å legge på kulør som marinemaleren, sier Michelet med glimt i øyet.

- Jævlig spennende

For han er like glad i den gode røverhistorien som alltid, og mener «Skytteren» rett og slett er «jævlig spennende».

- Jeg forteller historien sett fra unge Halvors ståsted, hans angst for å gå om bord i «bensinbomben», og hvordan overleve dette nervepresset. Og når konvoiene kommer under angrep, byr kamphandlingene på actionscener. Midt i dette mørket er det også et lys; at Halvor er forelsket i en jente i Liverpool. Å vite at noen i land kanskje elsker deg, gir ham noe å strebe etter for å overleve.

Jon Michelet var yngre enn sin nye hovedperson da han selv mønstret på i 1962.

- Mine tre første kapteiner var krigsseilere, og jeg opplevde sjøfolkene med fartstid fra krigen på godt og vondt. Noen hadde trøbbel. Men historiene de fortalte, typene, sjargongen ...

- Undervurderte helter

Jon Michelet smiler varmt ved minnet. Senere oppdaget han hvor dårlig krigsseilerne ble behandlet, og engasjerte seg. Som ung forfatterspire erklærte han overfor Jens Bjørneboe at han ville skrive om krigsseilerne.

- «Pass deg så du ikke heroiserer dem», sa han til meg. Men de var undervurderte helter, med en ufortalt historie og en skammelig behandling i ettertid. Jeg har drømt om og tenkt på dette i alle år, sier Michelet.

Men det var først etter å ha skrevet to biografier i senere år om krigsseilerne at han fikk mot til å gi seg i kast med romanene. Først «Den siste krigsseileren», om Ingvald Wahl i 2007 og deretter «En krigsseilers dagbok», om Knut Nytun, i 2010.

- Det var barnebarnet til Nytun som fant dagbøkene hans fra krigen. Medaljene hadde han hengt i et uthus. Notatene hans fylte ut mitt bilde av krigsseileren og sa meg noe viktig om det åndelige om bord.

Tankskipene

Og da romanprosjektet rullet i gang, ble det klart for Jon Michelet at det var tankskipsfarten under krigen han ville ta fatt i.

- Det har aldri vært en roman om den, verken ute eller hjemme. Norge hadde 250 moderne tankere da krigen brøt ut, og de spilte en avgjørende rolle når det gjaldt å frakte drivstoff fra USA til England. Uten det kunne Battle of Britain vært tapt, mente britene selv. Det er et ekstremt stykke historie, sier Michelet.

Som har ganske mye å si om behandlingen av krigsseilerne når freden kom.

- Det viktigste var nok en utrolig mangel på forståelse for sjøfolkenes situasjon og senskadene som ville komme etter å ha levd i helspenn i årevis.

Nå bidrar Jon Michelet selv til å gi folk i dag en større forståelse. (NTB)

Mer fra Dagsavisen