Tore Renberg.

– Jeg har uutholdelige erfaringer

Da Tore Renberg skjønte hvor galt det ville gå i hans nye bok, ble han urolig.

 

Denne uka kom Tore Renberg med sin roman nummer 13: «Du er så lys». Og vanligvis er det artig å intervjue Tore Renberg. Men denne gangen har han skrevet en mørk og vond bok om depresjon og psykiske lidelser.

– For en gangs skyld visste jeg ikke hvordan boka skulle ende da jeg begynte å skrive, forteller Renberg.

Han var i gang med tredje del av sin viltre thrillerserie om Hillevåg-gjengen, etter suksessene «Vi ses i morgen» og «Angrep fra alle kanter», da han på en innskytelse begynte å skrive noe helt annet, attpåtil på nynorsk.

– Det er et depresjonsportrett. Arbeidstittelen var «Mørkelandet», jeg spilte Jesus And Mary Chain-albumet «Darklands» mens jeg skrev, sier Renberg, som siterer tittellåten «Darklands» av det britiske 80-tallsbandet Jesus & Mary Chain på bokas siste side.

– Jeg kjente meg tung til sinns da jeg skrev denne boka. Det pleier jeg sjelden gjøre. Og når det demret for meg hvilket mørke det var snakk om i denne historien, kjente jeg meg urolig. Fordi jeg berører ting som er vanskelig for meg. Jeg har vært der tidligere i forfatterskapet, men da har det vel vært behandlet med en mer festlig penn, som i «Kompani Orheim» og «Dette er mine gamle dager», sier Renberg.

Les anmeldelse av boka: Spanande thriller

– Denne er drøyere

– Psykiske lidelser er noe jeg har skrevet om hele veien. Men denne boka er nok drøyere. Det er beinhardt stoff. Men jeg vil fremholde at dette samtidig er en omsorgsfull roman. For første gang har jeg også framstilt et vellykket samliv, og vektlagt det hverdagslige som løsning.

De nevnte romanene, fra serien om Jarle Klepp, hentet stoff fra Renbergs egen familie og oppvekst i Stavanger. Men det tok nærmere et tiår før han åpent forltalte om faren som var alkoholiker, og hvordan det preget Renberg og bøkene. Når han nå forteller om «Du er så lys», refererer han flere ganger til «Kompani Orheim».

– Jeg har noen erfaringer som er uutholdelige. Livet er helt grufullt innimellom. Katastrofer rammer oss alle. Og iblant er det de uutholdelige erfaringene som kommer til uttrykk i litteraturen min. Men jeg er en trassig kjempende mann som tviholder på viljen til å finne lys, sier Renberg

– Jeg vet veldig godt hva jeg skriver om. Jeg kan ikke si mer om det, fordi jeg har mennesker rundt meg som jeg må beskytte. Men jeg hadde ikke fått til å skrive om disse tingene hvis jeg ikke hadde erfaring selv.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Fiksjon

De fire romanene om Jarle Klepp ble folkelesning og gjorde Renberg berømt. Så kom Tore Renbergs gamle studiekamerat Karl Ove Knausgård og visket ut skillene mellom roman og liv i langt større grad enn Renberg. Det åpnet for en ny bølge av selvbiografisk fiksjon i norsk litteratur, som Renberg flere ganger har uttrykt skepsis til.

– I de ti årene som er gått siden jeg skrev «Kompani Orheim» har den selvbiografiske litteraturen tatt av og blitt veldig selvavslørende, mye mer enn det «Kompani Orheim» var. Nå er det «dette er mitt liv», «dette er mor min sitt liv», «dette er onkelen min sitt liv» - sånt klarer ikke jeg. Det har aldri vært min litterære strategi. Jeg er fiksjonsforfatter. Alt i mitt liv, alle mine opplevelser, alt jeg betrakter, behandler jeg i fiksjonen, understreker Renberg.

Les også: Angrepet av nynorskhater

En kveld med Renberg

Tidligere i år ga Tore Renberg ut albumet «Ingen nåde», med låter han hadde laget selv, og gjester som inkluderte Morten Abel. I anledning utgivelsen av «Du er så lys», reiser Renberg rundt i kulturhus og forsamlingslokaler med turneforestillingen «En kveld med Tore Renberg». Her fremfører han sanger fra plata og leser fortellinger fra sine bøker. Ødelegger det stemningen når han begynner å lese fra «Du er så lys»?

– De som bryr seg nok om meg til å kjøpe billett i Ålesund og Florø, vet vel hva det går til. Med meg kan det fort gå fra kjempeløye til kjempetrist. Så er det selvsagt en grense for hvor langt inn i det grufulle mørket du kan gå på en fredagskveld. Men jeg er ikke redd for å stå der og si at det er steinhardt å leve dette livet. Og at det kan være greit å få snakket om det, uten at man trenger sitte med foldede hender og akke seg. Få det ut! sier Renberg.

– Det at folk samles rundt litteraturen, at litteraturen ikke taper popularitet, er fordi den griper inn i livene våre. Vi skal ikke frykte mørket og alvoret i litteraturen, men vi trenger å kjenne at vi er i gode hender. Min holdning er at litteraturen bør ha en empatisk hensikt. Det har jeg også med det jeg skriver. Ellers ville jeg ikke holdt på.

Les også: Renberg tar grep