Kultur

– Jeg elsker å møte mennesker

– Det eneste du drømmer om i min alder er å få dø fredfullt, sier filmlegenden Agnès Varda (90). Nå vises hennes Oscar-nominerte «Faces, Places» under Oslo Pix.

Bilde 1 av 2

PARIS (Dagsavisen): – Noen filmskapere er veldig modige. De har det de kaller et prosjekt som de tør å vente med i to-tre år for at de skal få finansieringen på plass og finne de rette skuespillerne. Jeg er ikke så modig. Jeg må filme når ideen kommer til meg, sier Agnès Varda.

Det er få filmskapere som har hatt så stor betydning for den europeiske filmens utvikling som Agnès Varda. Den lille kjempen med den karakteristiske tofargede bolleklippen som evig blikkfang, har laget over 50 filmer, for det meste dokumentarer. Hun har også vært en sentral skikkelse i utformingen av europeisk filmpolitikk og kunst som felleseuropeisk plattform. De siste årene har hun i stor grad laget lekne filmer om det å møte mennesker i sitt rette element. Det gjelder også hennes siste film, «Faces, Places», som hun i år ble Oscar-nominert for. Her reiser hun rundt i en bobil sammen med regissøren JR (Jean Reno) og inviterer folk inn i bilen hvor de fotograferes for så å få fotografene malt og klistret på husfasader og lignende i stort format. Slik skaper Varda et mangfoldig portrett av dagens Frankrike.

Les også: Disse filmene bør du se på Oslo Pix

Cleo fra 5 til 7

– Jeg jobber med tilfeldighetene på samme måte som man jobber med fantasien. Mange ganger i livet, også i «Faces Places», har jeg opplevd hvordan tilfeldighetene spiller inn på sluttresultatet. I «Faces, Places» spurte vi aldri om hva som var folks tro eller politiske overbevisning. Vi ville lage en film der mennesker er mennesker, uten den ballasten som merkelappene automatisk gir dem. Dem avslører de tidsnok selv, kunne Agnès Varda fortelle da Dagsavisen møtte henne i Paris.

Den lille damen ruver i kraft av seg selv, og nyter hvordan hun de siste årene er blitt feiret av både langt yngre kolleger og et stadig yngre publikum som oppdager filmene hennes.

– Jeg vet at jeg aldri har hatt det man kaller stor kommersiell suksess, men fra mitt synspunkt har jeg likevel et livsverk bak meg som jeg kan være storfornøyd med. Jeg kan reise rundt med filmene mine, jeg har mange venner blant de såkalte «cinefiles» og uansett hvor jeg kommer så blir jeg spurt om «Cleo fra 5 til 7» som jeg lagde i 1962. Over hele verden vet folk om den filmen. Det gode med å bli gammel er å vite at man har en liten ryggsekk med filmer som folk er blitt glade i, sier hun, og tenker da særlig på «Cleo fra 5 til 7»,

Hun røper at Madonna på et tidspunkt ville lage en ny versjon av filmen som opprinnelig har Corinne Marchand i rollen som sangeren som venter på utfallet av en alvorlig diagnose, et eksistensielt drama fra den franske nybølgens gullalder.

– Det ble ikke noe av, men da Madonna skulle ha konsert på Place de la République ville jeg hylle henne, og jeg fikk lov til å invitere med alle vennene mine for å gå dit og synge med, sier hun.

Les også: Overgrepsutsatt, men ikke offer

Bobil

Det har vært antydet at «Faces Places» – uavhengig av filmskaperens alder – kan ses på som Agnès Vardas farvel til filmen.

– Nå skal du høre, da jeg lagde «Beaches Of Agnès» var det som et selvportrett til mine barn og barnebarn, hvor jeg fortalte om hvor jeg kom fra og hvorfor jeg tok de valgene jeg gjorde. Du vet, ikke alle vet at jeg dro til Kina, eller Cuba, alle de stedene og menneskene jeg har møtt. Men det skulle heller ikke bli et endelig farvel til filmen, så da jeg reiste verden rundt og viste «Beaches Of Agnès» hadde jeg med meg et lite kamera og filmet alle stedene jeg besøkte. De ble til en serie på fem filmer med 45-minutter, alt fra møter med folk til kunstnersamtaler.

Disse fem filmene ble spiren til «Faces, Places». Varda trengte imidlertid en reisekamerat, og sammen med datteren Rosalie Varda som har produsert filmen kontaktet hun JR, en mildt sagt utadvendt fransk regissør. Med han kom også ideen om at filmen skulle bli til gjennom en reise i en bobil med innebygget fotostudio.

– JR og jeg deler den samme empatien for mennesker. jeg elsker å møte nye mennesker, og det var så interessant å reise rundt i hans «magiske» bobil. Jeg ble helt forelsket i den måten å se Frankrike på. Vi dro rundt til byer og landsbyer og filmet det vi opplevde, og ut kom gigantiske bilder som vi donerte til de vi møtte. Selvsagt hadde vi en del planlagt på forhånd, men alltid når man reiser slik oppstår det situasjoner du ikke kan forutse på forhånd, sier hun.

– Vi filmet i 18 måneder, en uke per måned. Det er alt jeg orker. I min alder kan man ikke stå oppreist stort lenger enn det. Men jeg klippet selv. Jeg klipper alle mine filmer selv fordi jeg mener at det er i klipperommet filmen finner sin personlighet. Jeg vil at publikum skal elske menneskene og møtene i filmen. Som postmannen som er så lei seg for at han ikke har tid til å stanse og snakke med alle menneskene i landsbyen hver eneste dag. Og innhøstingen, som har endret seg fra jeg var ung og til i dag. «Faces Places» er blitt en film om sosiologiske endringer i Frankrike, fortalt på en varm måte med menneskene i sentrum.

Les også: «Vann over ild»: Ondt blod i Kvinesdal

Jean-Luc Godard

Med i filmen er også legende Jean-Luc Godard, den franske filmskaperen som mer enn noen andre definerte nybølgen og som var en nær venn av Varda. Var er ordet, etter at Varda og JR oppsøker Godard for å filme en sekvens med han i «Faces Places». Før møtet skulle funnet sted kom einstøingen Godard med nedsettende karakteristikker av Vardas avdøde ektemann, filmskaperen Jaques Demy som er kjent for «Paraplyene i Cherbourg».

– Jean-Luc og jeg er veldig forskjellige, men det han sa til meg om Jacques Demy, jeg ble sjokkert! Så lei meg! Samtidig innser jeg jo at han tilførte noe til filmen som vi ellers ikke ville hatt der. Hadde vi møttes i vennskapelighet ville vi bare snakket som gamle mennesker gjør, om hvordan barna våre har det. Dette ble jo bedre, men hans reaksjon overrasket meg virkelig, og når det gjelder Jacques Demy så tåler jeg knapt at noen snakker om han før jeg begynner å gråte. Jeg ville heller huske de årene vi var venner, Godard, Jacques og jeg, i stedet for å stå der å gråte som en annen idiot, sier Varda og mener at Godard kanskje skjønte at en dose ondskap ville gjøre hennes film bedre.

Les også: Surfer på den gamle bølgen

På avstand

– Godard er en ensom nyskaper. Da han lagde sin første 3D-film, «Farvel til språket», var det den vakreste 3D-filmen som noensinne er laget. Ingen skjønte et skvatt av den, men det er hans privilegium å lage filmer som ingen forstår. Det elsker jeg ham for. Jeg elsker også det Godard gjorde da han var ung og formgivende, og man kutter ikke båndene sånn uten videre. Men nå foretrekker jeg å beundre ham på avstand, sier Varda, som selv om hun passerer 90 år ikke har tenkt å gi seg før hun absolutt må.

– Jeg blir hele tida invitert til å holde foredrag. Jeg forteller om livet mitt, hvordan jeg arbeider ut fra tre faste stikkord: Inspirasjon, utforming og kommunikasjon. Hvorfor lager jeg en film, hvordan skal den se ut, og hvem skal se den? Det er nøkkelordene som gjelder for alt jeg har gjort. Jeg har aldri en plan om hva jeg skal gjøre. Jeg venter til noe skjer, eller til jeg møter noen, og så starter jeg å filme. En film skal komme fra ingenting når inspirasjonen plutselig oppstår. Jeg vil være så nær det jeg skal filme som mulig når jeg setter i gang, sier hun.

– I min alder er har man bare en drøm, og det er å få lov til å dø lykkelig og fredfullt. Du vil ikke bli syk eller påkjørt av en lastebil. Forstå meg rett, jeg har så mye å glede meg over, ikke minst mine fem barnebarn, og jeg lever godt og arbeider selv så gammel jeg er blitt. Men jeg er også sliten. Det er vel prisen jeg må betale for et godt liv.

Les også: Danser 40 år etter «Grease»

Mer fra Dagsavisen