Kultur

Jazzbassellen på egen hånd

I fjor kåret vi Pixel til årets band her i Nye Takter. Nå kommer Ellen Andrea Wang med sitt første soloalbum.

- Dette har vært et travelt år, sier Ellen Andrea Wang, som har spilt inn soloalbumet «Diving» samtidig som Pixel har turnert for et stadig større publikum. Da vi snakket med henne rundt nyttår, ga hun klart uttrykk for at Pixel var hennes hovedprosjekt. Likevel hadde hun behov for å lage soloplate i tillegg?

- Det siste året har alle medlemmene fått mer eierskap til bandet. Både musikalsk og administrativt. Soloplata er enda mer meg enn Pixel er nå. Tida var inne for å gjøre noe alene, Jeg hadde behov for å utfordre meg selv og gå utenfor komfortsonen, sier Ellen Andrea Wang.

 

Ikke siden Sting

Ellen Andrea Wang spiller kontrabass. Et instrument vi ikke så ofte ser i kombinasjon med å synge. Kanskje ikke siden Sting i «Every Breath You Take»-videoen.

- Jeg spilte fiolin i ti år. Jeg skulle kjøpe ny fiolin på en tur til Praha, men valgte en kontrabass i stedet og fikk stuet den inn i bussen. Jeg hadde aldri spilt bass før, men visste at jeg hadde lyst til å gjøre det. Det er et upraktisk instrument å reise med, men vi har det veldig bra sammen. Bassen er utgangspunktet for all musikken jeg skriver. Derfra leker jeg meg videre med melodier og harmonier, sier Wang.

- Jeg prøver å markedsføre kontrabassen så langt det går an. Ikke for å undervurdere sangen, men der er jeg nok mer beskjeden. Jeg har sunget omtrent hele livet, men jeg har ikke lært å synge på samme måte som jeg har tatt timer på kontrabass.

 

Blir lagt merke til

På Twitter begynte Ellen Andrea Wang å kalle seg Jazzbassellen. Først etterpå fikk hun vite om Christopher Nilsens tegneserie «Jazzbasillen», fra jazzmiljøet i Oslo på 1950-tallet. Et halvt hundre år senere ble hun selv en del av jazzmiljøet. Hun hadde Bjørn Kjellemyr som lærer på Musikkhøgskolen og fikk et lite gjennombrudd med Dag Arnesen Trios «Norwegian Songs 3» i 2010. Arnesen på piano, Pål Thowsen på trommer. Noen av de fremste veteranene i norsk jazz, med en 23-åring på bass. Hun har utfordret kjønnsrollene også?

- Ei jente som drasser rundt på et stort instrument, blir lagt merke til. Men for meg er det musikken som er det viktigste, sier hun.

 

Young Star

Under Oslo Jazzfestival i 2012 fikk Ellen Andrea Wang Young Star-stipendet, som medførte at hun kom tilbake til festivalen med sitt eget prosjekt sommeren etter. Det er dette som nå er videreført på hennes første soloalbum. «Diving» er spilt inn sammen med Andreas Ulvo på tangenter og Erland Dahlen på trommer. Wang gjør all sangen selv. Og fortsatt spiller hun bassoloer?

- Jeg har tatt på meg et ansvar for å gjøre jazzen tilgjengelig og fjerne fordommer. Vise at den har mange sider, at det går an å spille i beat, med både vers og refreng. Musikken utvikler seg hele tida. Den har eksplodert, i sjangere, besetninger, lydkombinasjoner, hva folk gjør. Vi kan ikke lenger vite hva som egentlig er jazz i 2014, sier Wang.

 

Lek med musikken

Til ikke å være sanger må det sies at vokalarbeidet på plata er ganske avansert, med lag på lag av stemmer?

- Jeg vil at sangen og bassen skal være likestilt. Jeg gjorde et masterprosjekt på Musikkhøgskolen om kontrabass i møte med vokal. Jeg har også alltid vært fascinert av trommer og bass. Jeg har hørt på mye forskjellig. En av mine største opplevelser var Michael Jackson. Og Ornette Colemans «Shape Of Jazz To Come», med ei gruppe uten akkordinstrument, der bassisten Charlie Haden måtte spille en større rolle. Det fikk meg til å forstå at det går an å spille bass på andre måter, sier Wang.

Som har spilt bass med Charlie Hadens datter Rachel på et album med bandet Opium Cartel.

Ellen Andrea Wang har også spilt sammen med to av høstens mest kritikerroste norske artister, Thea Hjelmeland og Emilie Nicolas. Sammen med sistnevnte og saksofonist Hanna Paulsberg dannet hun trioen Gurls.

- Den har vi ikke tid til lenger. Det var gøy, vi spilte tre konserter sammen, men alle visste at vi ikke hadde tid til å gjøre mer. Vi får se om vi får til en gjenforening om fem år. Jeg spiller ikke fast med Thea Hjelmeland heller, men jeg skal til Cuba med henne i februar. Det som er fint med slike prosjekter, er at vi møtes, jammer, leker og kanskje blir inspirert av hverandre, forteller Wang.

 

Rar jobb

Ellen Andrea Wang holder sitt solorepertoar helt atskilt fra Pixel. Gruppa skal spille flere konserter på nyåret, men først skal hun presentere sitt eget album med konserter før jul. 5. desember er hun på Nasjonal Jazzscene i Oslo.

- Soloplata vil virke positivt på Pixel. Jeg merker presset på å hele tida være aktuell. Når jeg begynner å forstå hvordan bransjen fungerer, skjønner jeg at det er en rar jobb jeg har. Man må i stadig større grad være synlig. Det er så mange andre som gir ut musikk hele tida. Selv om musikken helst skal tale for seg selv er det ikke alltid nok, sier Ellen Andrea Wang.

Som forklarer albumtittelen «Diving» sånn:

- Jeg stuper ut i rollen som soloartist. Samtidig som jeg stuper ut i et nytt musikalsk landskap. Det vil være feil å si at jeg ikke har kontroll, men jeg har ikke sikkerhetsnett. Jeg har et behov for å utfordre meg selv, bli flinkere og komme videre.

Mer fra Dagsavisen