På Gøril Emilie Hellens bryllupsreise i Liguria for åtte år siden, ble spiren til det som nå er blitt en roman plantet. - Jeg elsker Liguria, sier forfatteren av «Veien over klippene». FOTO: PRIVAT

Italiensk-norsk feelgood

Nå utfordrer norske forfattere utenlandske kvinners monopol på dramatiske feelgoodbøker. Gøril Emilie Hellen har lagt sin bok om et vanskelig mor-datter-forhold til Italia og Helgelandskysten.

- Mor-datter-forhold er meget interessante. Jeg hadde lyst å utforske en relasjon alle forventer skal være nær og tett, kjærlig og varm, men som i dette tilfellet ikke er det, sier Gøril Emilie Hellen til Dagsavisen.

Hun debuterer i disse dager med romanen «Veien over klippene». Omslaget viser en kvinne som går mot solnedgangen i en italiensk landsby, ikledd kjole, omkranset av blomster. «Er sannheten alltid nødvendig for å leve sant?» spør baksideteksten, og opplyser om at handlingen er lagt til Liguriakysten i Italia og Helgelandskysten i Norge.

- Både Liguria og Helgeland er vakre, maleriske steder. Svært visuelle landskap, der skjønnhet og råskap både er kontraster og to sider av samme sak. Den appellerer til meg, denne dobbeltheten, sier Hellen.

 

Fortielsens fare

Romanens hovedperson er unge og pene Lucia, som bor i London. Ytre sett har Lucia alt hun kan ønske seg. Prestisjetung jobb, god økonomi, flott leilighet, pent ytre og en kjekkas av en forlovede. Men er hun lykkelig? Et besøk hjem til Helgelandskysten, der Lucia vokste opp med italiensk mor og norsk far, blir til en reise videre, til den landsbyen i Liguria som moren en gang forlot.

Reisen åpner for historiegransking og økende selvinnsikt. Underveis nøstes morens historie opp. Den er kald og vanskelig, selv om den utspiller seg i solvarme Italia. Moren hadde en tung hemmelighet, en stor sorg hun alltid har holdt skjult.

- Moren har gjennom sitt liv tatt noen valg der hun har valgt å fortie framfor å fortelle, fordi hun tror at det skåner andre. Så er spørsmålet: Er fortielse også løgn? spør Hellen.

 

Arvelig sorg

Ironisk nok har moren, nettopp gjennom fortielsen, overført litt av sin byrde på datteren.

- Jeg har tenkt en hel del på dette med at sorg går i arv. Moren har aldri ønsket at datteren Lucia skal arve sorgen hennes, og Lucia har aldri tatt imot den med hensikt. Men den ligger der likevel, i begge. Jeg tenker at det som aldri blir snakket om kanskje er den tyngste børen å ta med seg gjennom livet. Problemet med det uuttalte, med fortielsen, er at man oftest mangler mestringsstrategier mot dem, fordi man ikke vet hva det er. Da vil man før eller siden komme til kort. Det kan få store konsekvenser, til og med være farlig, sier Hellen.

 

Selvgransking

Hun poengterer at «Veien over klippene» godt kan leses som en handlingsdrevet fortelling der man avdekker en skjult familiehistorie litt etter litt. Men også som noe mer.

- Hvis folk leser og gjør seg refleksjoner over eget liv, hva de bærer på som de burde sagt, synes jeg det er ekstra fint, sier Hellen, som har jobbet som journalist i over tjue år, de siste åtte frilans.

- Egentlig er det litt farlig å poengterer hva en roman handler om, for den kan handle om forskjellige ting for forskjellige folk i forskjellige deler av livet. Man finner gjerne det man trenger.

 

Følelsesdrevet

Selv leser hun alt mulig, så lenge språket er godt. At «Veien over klippene» markedsføres som en underholdningsroman eller damebok, med dust omslag av kvinne i solnedgang, tar hun til etterretning.

- Hvis folk lar seg underholde av romanen, er det flott. Den er ikke noe viktig innlegg i samfunnsdebatten. Det er heller ikke noe poeng for meg å være smal. Hvis mange har lyst å lese, skal jeg være takknemlig for det. Man skal ikke være så redd for bredden, sier Hellen.

At litteraturvitere og kritikere stort sett fnyser av damebøker à la Cecilia Samartin, Kate Morton og Tatiana de Rosnay, tar hun med stor ro.

- Bare det at folk leser har stor verdi. At man går inn i andre menneskers liv og ser tilværelsen gjennom deres øyne, føler at man er i deres liv. Ikke alle sider ved tilværelsen er tankebasert. Vi er sterke følelsesdyr. Kanskje er det noe unorsk i å gi uttrykk for de store følelsene. Men de er jo del av livet. Selv om romanen jeg har valgt å skrive ytre sett er veldig dramatisk, har jeg ikke et dramatisk liv, er ingen dramatisk person. Man kan lære mye om seg selv ved å leve gjennom andres litterære liv.

gerd.elin.sandve@dagsavisen.no

 

Norskskrevne damebøker

Kvinneromaner. Underholdningsbøker. Damebøker. Feelgood. Nå får Cecilia Samartin, Kate Morton og Victoria Hislop norsk konkurranse. Her er noen av de norske utfordrerne i sjangeren med mange navn.

«Porselenspiken» av Gunn Marit Nisja

Forlaget skriver: «To kvinner, to generasjoner og to helt ulike kvinneskjebner som begge søker noe bedre. Men kan vi styre livene våre, eller er det livet som styrer oss? En sterk fortelling om det aller viktigste: kampen for det meningsbærende i livet.»

Nisja har tidligere gitt ut «Naken i hijab» og «Olivensteinen»

«Jeg sluttet å telle dager» av Caterina Cattaneo

Tom Egeland skriver: ««Gripende, fengslende, rystende om å leve, elske og dø - midt i blinken for deg som elsket «Øya» av Victoria Hislop.»

Cattaneo har tidligere gitt ut ungdomsromanene «Dødsreisen» og «Malstrøm», og romanene «Dvergene» og «Løgnere».

«Dronningens løfte» av Margit Walsø

Forlaget skriver: «En roman om store omveltninger og små menneskeliv. Om to kvinner som på hver sin måte har satt spor i historien, to kvinner hvis liv bindes sammen på tvers av århundrene.»

Walsø har også skrevet «Kjære Voltaire».

«Kirsebærsnø» av Ingelin Røssland

Forlaget skriver: «Handlinga i Kirsebærsnø utspeler seg i vakre Hardanger, med blømande frukttre, ei kjær bestemor som ligg for døden og eit gammalt hus som skaper strid i familien. Cathrine er midt i sitt livs største drama: Vil ho orka å stå imot freistinga, når det er så enkelt å gi etter?»

«Familien på Gidske»av Karin Bang

Forlaget skriver: «beretningen om Pauline og hennes strenge storesøstre, om barna hun etter hvert får, og om livene deres i den lille vestfoldske kystbyen Kristiansholm. ... Skjelmsk, varmt og samtidig helt presist fortalt.»

Bang debuterte i 1949, og har siden det gitt ut atten romaner, lyrikk, krim og barnebøker.