Kultur

Iskaldt begjær

Et stykke med sterke følelser og skarpe motsetninger blir kjølig og gåtefullt i Nationaltheatrets oppsetning.

Dagsavisen anmelder

4

TEATER

«Begjær under almene»

Av Eugene O’Neill

Nationaltheatret, Amfiscenen

Regi: Viktoria H. Meirik

Med: Marian Saastad Ottesen, Henrik Rafaelsen, Øystein Roger, m.fl.

Musikk av Siv Øyunn Kjenstad

«Begjær under almene» – det slår en som en vakker tittel en lys vårkveld i mai. Men dette er slett ikke en vakker fortelling. Arv, hevn og forførelse er sentrale elementer i denne amerikanske tragedien. Eugene O’Neill skrev stykket blant annet inspirert av den greske myten om Fedra.

Den aldrende enkemannen Cabot (Øystein Røger) gifter seg med den yngre Abbie (Marian Saastad Ottesen) og tar henne med hjem til gården og sønnen Eben (Ravdeep Singh Bajwa). Det viser seg snart at Abbie har giftet seg for å arve hele gården foran nesen på Eben. Men ikke før er dette kjent før hun på manipulerende vis også forfører Eben. I Nationaltheatrets oppsetning av «Begjær under almene» er det mye som glitrer, i likhet med de sølvfargede strimlene som hele scenerommet er dekket av. Det er forventninger, kjærlighet og gull. Men hva vil Abbie egentlig ha – kjærlighet eller gull? Denne forestillingen gir ikke noen entydige svar, på godt og vondt.

Vanskelighetene i denne forestillingen er i stor grad knyttet til tolkningen av nettopp Abbie, som i tradisjonen etter Ibsen valser rett inn i stykkets begynnelse og får ting til å skje. Men hun er iskald, så kald at ikke engang når hun forfører Eben, kjenner vi et snev av liv og blodfullhet. Den gjennomgående kulden gjør at vi mister mange nyanser i denne karakteren, som her blir mer gåtefull enn interessant.

I sum virker hennes oppførsel mest som en psykopats, der hun hele tida, like kjølig og rolig, tilpasser seg de andre karakterene med stadig nye ønsker og fortellinger. Men på scenen er det mer spennende å se noen vi kan kjenne oss igjen i, noen som viser sårbarhet og tvil og som i alle fall til en viss grad virker bevisst sin egen agenda.

Her vet jeg aldri når denne forestillingens Abbie lyver eller snakker sant, eller hvorfor hun gjør som hun gjør. De amerikanske tragediene skildrer gjerne mennesket på sitt aller såreste, men denne gangen blir verken vi eller Abbie helt berørt av tragedien. Selv ikke mot forestillingens slutt når Abbie gjør sitt mest fatale og tragiske valg. Saastad Ottesen spiller Abbie gjennomgående overbevisende innenfor rammene som er gitt, så det er i Viktoria Meiriks regi og konsept at noe mangler.

Så hva handler denne forestillingen egentlig om? Det lurer jeg stadig på, der den bukter seg kaleidoskopisk gjennom en tematikk som veksler mellom mitt og vårt, kjærlighet og materialisme, løgn og sannhet, nærhet og avstand. Den handler nok litt om alt, om spillet mennesker imellom. Samtidig er det umulig å få sympati for noen av karakterene, som for øvrig alle spilles stødig og godt. Det er vanskelig å finne et talerør blant dem for hva som er stykkets agenda. I stedet blir vi vitne til hvordan de alle har sin egen oppfatning av hva det er som foregår, mens deres ulike virkelighetsoppfatninger aldri møtes. Akkurat det er slett ikke uinteressant å se på.

Ellers er både den scenografiske løsningen, med de nevnte glitterforhengene og en stor sol/måne/sirkel på bakveggen en fin og dynamisk ramme for fortellingen. Alva Brosten (som vi nettopp har sett i NRK-serien «This is it») debuterer som kostymedesigner og gjør noen gode valg. Særlig i bekledningen av Abbie, som hylles inn i den feminine mykheten hun selv ikke er i besittelse av. Gjennom klærne oppleves hun som mer menneskelig og tilnærmelig. Også Siv Øyunn Kjenstad må berømmes for det flotte musikalske følget hun har skapt til denne forestillingen.

Men foruten et par imponerende raske kostymeskift, holder denne teateropplevelsen seg på det jevne. Her er litt for mange ubesvarte spørsmål og litt for liten evne til å berøre, slik at stykkets begjær når ikke helt ut i salen.

Litteratur: Han, hun og hen har sex på skolen

Musikk: Fant frihet for musikken i Norge

Kommentarer: Den store popsvindelen?