Kultur

Intermezzo i familien

Hvem har ansvaret for valgene vi tar? To brødre kjemper om sannheten i Arthur Millers «Prisen» på Riksteatret.

Av Inger Marie Kjølstadmyr

TEATER

4

«Prisen»
av Arthur Miller
Regi: Kjetil Bang-Hansen
Scenografi og kostymer: John-Kristian Alsaker
Med: Kim Haugen, Iren Reppen, Helge Jordal, Per Frisch

Hva vet vi egentlig om våre foreldre og våre søsken? Kan vi regne med at det de gjør for oss, er gjort av kjærlighet? Hva er kjærlighet, og hva er det som egentlig styrer oss i valgene vi tar? Er det følelser, eller er det det vi vet om oss selv og andre?

Arthur Millers «Prisen» knytter alle disse spørsmålene sammen i en nærmest uløselig og tragisk knute, før hovedpersonene til slutt, hverdagslig nok, går på kino.

Kjetil Bang-Hansen har nå iscenesatt dette komplekse stykket for Riksteatret. Eller er det egentlig en ordentlig iscenesettelse? Det oppleves faktisk mer som om skuespillerne holder opp manus og sier «Her er det!» Bang-Hansens oppsetning av Arthur Millers scenetekst er nemlig svært tro mot det opprinnelige manuset. Så tro at det nesten er kjedelig.

Mens teateret de siste tretti årene har vært dominert av post-dramatikkens lite teksttro tendenser og regissører har tatt stadig mer plass som meddramatikere, går denne forestillingen altså stikk motsatt vei. Her mangler en egen touch og innfallsvinkel til temaet som en oppsetning bør kunne by på. Og selv om manuset på mange områder er svært godt, både i replikkvekslinger, oppbygging og tematikk, avslører en slik oppsetning også at man velger å overse dets svakheter.

Ekteparet Esther (Iren Reppen) og Victor (Kim Haugen) har levd et liv med lite penger, men nå skal de selge møblene til Victors avdøde far og håper de kan få litt for dem. De skal på kino, men først kommer den jødiske møbelhandleren Solomon (Helge Jordal) innom, og deretter kommer Victors bror Walter (Per Frisch). I lys av det forestående møbelsalget velter en rekke konflikter mellom brødrene frem, om valg de har tatt i fortiden som har påvirket særlig Victors liv og som kulminerer i forestillingens omdreiningspunkt: Kunne livet blitt et annet? Og hvilken pris har Victor måttet betale for livet han har levd?

Innenfor rammene av den lojale tolkningen av stykket, skaper skuespillerne troverdige karakterer som balanserer hverandre fint. Kim Haugens fremstilling av den tørre og nøkterne men også følsomme politimannen Victor kontrasterer hans mer livlige og utadvendte kone i Reppens skikkelse. Jordals Solomon er en gåte, full av levd liv, og Per Frischs Walter er så tvetydig i sin blanding av å være kynisk og velmenende, at man kan lure på om Victor ville fått et greit liv i familien sin uansett hvilke valg han hadde tatt.

Men på Riksteatrets scene blir det ganske tydelig at «Prisen» er et stykke med mye prat og lite egentlig handling. Stykkets eksposisjon oppleves som veldig lang. Den tydeligste og i aller høyeste grad interessante kampen i dette stykket, er de to brødrenes kamp om sannheten, om hva som fikk Victor til å ofre livet, karrieren og familien for deres gamle, bankerotte far og hvorfor Walther aldri kom ham til unnsetning. Kampen mellom brødrene foregår på et både følelsesmessig og intellektuelt plan; det Strindberg ville kalt en «hjärnornas kamp». Og det er ikke til å unngå at man begynner å tenke på diskusjonene i kjølvannet av Vigdis Hjorths «Arv og miljø», der søskens ulike oppfatninger av sannheten om deres familie ble på sitt aller mest betente. I Arthur Millers stykke oppleves krisen som et intermezzo i hverdagen, klemt inne mellom at Esther og Victor bestemmer et kinobesøk og at de går på kino.

Om oppsetningen i seg selv ikke er den mest spennende, så formidler den hvor komplekse nære relasjoner kan være og hvor mye de har å si for de livene vi skaper. Stykket og forestillingen belyser hvordan ulike omstendigheter og følelser er avgjørende for de valgene vi tar, og at uansett hvor mange og vanskelige knuter vi finner ut at vi har med oss, så finnes det alltid en hverdag å ta tilflukt i. Og det finnes alltid en kino.

Mer fra Dagsavisen