Kultur

Innenfor utenforskapet

Å være utenfor er en alvorlig sak. Det kan gå på verdensfreden løs. Det Norske Teatret ser på temaet med humoristisk blikk, men her ler man med en tåre i øyekroken.

Dagsavisen anmelder

5

TEATER

«Utafor»

Av Svein Tindberg i samarbeid med Just Unity

Regi: Svein Tindberg

Scenografi: Torkel Skjærven

Koreografi: Belinda Braza

Komponist: Øystein Skar

Med: Tor Itai Keilen, Yousef Bartho Al-Nahi, Faten Mahdi Al-Hussaini, Siri Marie S. Sønstelie m.fl.

Verden veller over av betente konflikter. På et vis har vi blitt vant til det, og på et annet vis blir vi aldri vant til det. Terrorangrep, den endeløse krigen i Midtøsten, ulike former for ekstremisme både av religiøs og politisk art. Kommentarfeltene på nettet som går varme og ikke gjør annet enn å avle nye konflikter. Men det befinner seg alltid mennesker og historier bak og inni tragediene. Og selv om verden er svart-hvit på Dagsrevyen, så er virkeligheten utenfor sjelden det. I Det Norske Teatrets forestilling «Utafor» får vi innblikk i både hvor sammensatt og hvor tilfeldig det er at man blir del av de store verdenskonfliktene. Og at noen ganger kan følelsen av å være utenfor skape konsekvenser større enn man kunne forestilt seg.

Les også: Snakker om utenforskap

Ved å la fire unge mennesker, Tor Itai Keilen, Yousef Bartho Al-Nahi, Faten Mahdi Al-Hussaini (bl.a. kjent fra NRK-serien «Faten tar valget») og Siri Marie S. Sønstelie, fortelle sine historier om det å være henholdsvis jøde, tidligere radikaliserte muslimer og overlevende etter Utøya-terroren makter denne forestillingen både å vise hvor komplisert forholdet mellom å hate og bli hatet er, hvordan en rekke tilfeldigheter kan være med på å utløse et valg om å bli religiøs ekstremist, og hvordan religiøs tilhørighet ikke nødvendigvis er så svart-hvit som enkelte forestiller seg. Det hele fortelles med store porsjoner humor, og flere ganger får forestillingen meg til å tenke på filmen «Hva gjør vi nå?» (2011) av Nadine Labaki, som tøyser med midtøstenkonflikten på en så solid måte at det burde skapt evig fred. Slik oppleves humoren i denne forestillingen også. Ekstremisten som har sin norske mor på slep når han skal holde appell i Oslo, en annen mor som reiser til Jerusalem for å finne Jesus Kristus, men heller finner en jødisk mann å gifte seg med. Når man ser hvor mange små eller store øyeblikk av humor det er selv i de aller verste fortellinger, så inngir det et håp om at det finnes mer enn sinne og utenforskap der ute. Latter inkluderer, latter menneskeliggjør og ufarliggjør på en måte som denne forestillingens temaer har veldig godt av. Det hindrer også forestillingen fra å virke sentimental, svulstig eller veldig politisk korrekt, som jo fort kan skje når man vil lage en forestilling om viktigheten av åpenhet og inkludering.

Les også:Kunst og kampvilje

Lite latter blir det imidlertid når vi til slutt får Siri Marie S. Sønstelies fortelling fra Utøya, hvor hun sparer oss for visse detaljer fordi hun ikke ønsker at vi skal få de samme bildene i hodet som hun har. Det er alltid vanskelig å vite hvor man skal gjøre av seg når slike sterke fortellinger tar rommet, men jeg skjønner plutselig hvorfor jeg hele tida har ledd med en tåre i øyekroken.

Les også:Fant nyfascist-ideolog i hyllene

De fire hovedaktørene på scenen virker noe preget av premierenerver. De forteller sine egne historier, men disse preges iblant av å være skrevet ned i et manus og deretter fremført. Kroppene virker spente, og både for de fires og hele forestillingens skyld håper jeg dette er noe som løsner etter hvert som spilleperioden virkelig kommer i gang. På scenen ser vi også åtte unge dansere og en guttesopran som overhodet ikke virker preget av nerver. De yter maksimalt og med stor presisjon, og de skaper et troverdig ungt miljø rundt de fire hovedaktørene.

Når forestillingen sikter seg inn på å nå de unge, så skal det verken stå på de sceniske virkemidlene eller på fortellingene vi får høre. For «Utafor» er en veldig sterk forestilling som tar en viktig samtale ut av kommentarfeltene, hvor den jo som nevnt lever i beste (eller verste) velgående, og inn i et rom fylt av mennesker, nemlig teatret. Det er lenge siden teatret har fremstått som et så egnet sted for å møtes om mellommenneskelige forhold som det gjør med denne forestillingen. Og det sier ikke lite.