– Ingenting var enkelt med denne filmen

Nå er filmen om de norske black metal-drapene klar for norske kinoer. 22. mars er det premiere på «Lords of Chaos», og fredag 15. mars var det førpremiere på Rockefeller.

En filmversjon av «Lords of Chaos»-boka har vært på gang i snart 15 år. I 2016 fikk den anerkjente svenske regissøren Jonas Åkerlund omsider realisert et manus han selv har vært med på å skrive. Filmen er hovedsakelig amerikansk finansiert, med amerikanske skuespillere inkludert Sky Ferreira (som Øystein Aarseths samboer) og Rory Culkin (som Aarseth). Filmen hadde verdenspremiere på Sundance-festivalen i januar 2018. Nå har filmen fått norsk distributør, mens diskusjonen lenge har gått tungt i norsk black metal-miljø om en film få har sett og mange ikke har lyst til å se.

Les også: Historien om en reise til Helvete: Bli med i kaoskongenes kjeller (DA+)

– Ingenting var enkelt med denne filmen. Det var mange år med hardt arbeid for å få laget den, det var et prosjekt der alt måtte være grundig gjennomtenkt, fordi man jobber med følsomme temaer og personer som fortsatt lever, sier Åkerlund, som har utstyrt filmen med tekstplakaten «based on truth, lies and what actually happened». Filmen skildrer drapet på Øystein Aarseth (25), lederen av Mayhem, som ble knivstukket til døde av Varg Vikernes, mens han prøvde å flykte fra sin leilighet, 10. august 1993. Filmen skildrer også det tragiske selvmordet til Mayhems svenske vokalist Pelle "Dead" Ohlin (1969-1991), og rovmordet på en homofil mann på Lillehammer, utført av en av de unge black metal-tilhengerne i kretsen rundt Vikernes og Aarseth.

– Det er sikkert masse folk som er irritert på at denne filmen er laget, fordi de tenker på dette som deres egen historie. Den ligger nær hjertet for mange. I likhet med veldig mange var jeg fascinert av denne historien – at de involverte var så unge, og at det skjedde i Norge. Det er noe ved historien som gjør at den setter seg fast hos folk. Og jeg var en av dem, sier Åkerlund.

– Det er mange perspektiver på hva som skjedde, men alle kan være enige om at denne saken etterlot mange folk knust. Ikke minst Øystein Aarseths foreldre, som har levd med denne historien hver dag siden. Det er klart det er kjempeslitsomt for dem å ta opp denne historien igjen. Men googler du disse navnene – Euronymous, Dead, Mayhem – ser man liksom monster og demoner og ild og en mørk stemme som forteller om forferdelige hendelser. Filmen prøver å vise at de var unge gutter og at de ikke begynte sånn.

De startet ett sted og sluttet et annet, så var det kanskje ikke alt som var meningen fra starten, forklarer Åkerlund.

– Black metal er kommersielt uttømt for lengst. Alle som er black metal folk på ekte, som er true, de har ingenting å bekymre seg for med denne filmen. De vet. De som er urolige, er de som ikke vet, mener han.

Les også: Nå kan du se filmen om de norske black metal-drapene

Åkerlund hadde en perifer rolle i et sentralt svensk pre-black metal-band: Bathory, en viktig inspirasjonskilde for hele den norske black metal-scenen (Bathory-logoen går igjen flere ganger i filmen). Åkerlund spilte trommer på deres stilskapende debutalbum fra 1984, men trakk seg ut og satset på film, mens Bathory ble mer av et studioprosjekt.

– Der og da syntes jeg musikken var det viktigste som fantes. Jeg var overbevist om at jeg skulle spille i band resten av livet. Men jeg var ikke så jævla bra til å spille trommer. Jeg var bedre på å klippe film, konstaterer Åkerlund.

– Da disse tingene begynte å skje i Norge, var jeg allerede ute av metal-miljøet, og fikk ikke med meg alt som skjedde.

Han forklarer at han har hatt tett kontakt med de pårørende til Pelle «Dead» Ohlin, Mayhem-vokalisten som tok sitt eget liv, og Øystein Aarseth, filmens hovedkarakter, som ble drept av Varg Vikernes i 1993.

– Øystein Aarseths far, og Pelle Ohlins bror, er de jeg i første rekke har hatt kontakt med. De støttet filmen fra starten. De har ikke bevisst påvirket historien, men de har det likevel, om du skjønner. Øystein Aarseths foreldre har på sitt ydmyke vis gjort at jeg har endret et par ting i manus etter å ha snakket med dem. Jeg har ikke sendt ut manus og bedt folk om synspunkter, men jeg har vært lydhør overfor folk jeg traff gjennom researchfasen, sier Åkerlund.

– Denne historien har liksom ingen ende. Omtrent daglig får jeg høre nye ting som jeg tenker «å faen, det skulle jeg hatt med i filmen». Det er så mange sidehistorier og så mye som skjer som er viktig, men som ikke fikk plass i filmen. Iblant tenker jeg at man skulle gjort en TV-serie og gått dypere. Men det får bli noen andre, Jeg føler meg ferdig med black metal for nå, sier Åkerlund.

Innspillingen skjedde høsten 2016, hovedsakelig i Ungarn, med enkelte eksteriørbilder fra Norge, dels i Tøyen-området, der innspillingen vakte oppsikt november 2016. Åkerlund sier at de ikke hadde noe spesielt ønske om å filme i selve Helvete-kjelleren, men at de gjerne skulle filmet mer i Norge.

– Det meste er filmet i Budapest. Det er rent økonomiske grunner til det. Å filme i Norge er så himla dyrt. sier Åkerlund.

– Så vi hadde vårt eget Helvete i Ungarn. Mens vi filmet i Oslo, kjørte vi rundt i bilen og skulle filme noe. Vi var i nærheten, Rory – skuespilleren – ville stoppe og sjekke butikken, og siden vi hadde med kamera, lagde jeg det jeg kaller et «location cameo». Vi filmet der mest for gøy. Det var ikke med i manus, sier Åkerlund, om det kjappe eksteriørbildet av Neseblod som er klippet inn i filmen.

– Jeg har vært der nede, ja. Det er jo historisk grunn for så mange. Men det er jo bare en kjeller.

Les også: Han fant opp norsk black metal da han startet Mayhem

Mayhem-grunnlegger Jørn Stubberud har ved flere anledninger uttalt seg sterkt kritisk om filmprosjektet, og ville først ikke gi tillatelse til at Mayhems musikk ble brukt i filmen, men de er nå kommet til enighet, forteller regissøren.

– Vi har hele veien hatt en bra dialog med dagens Mayhem, som har vært respektfull, men litt på avstand. Jeg har vært tydelig på at det er en spillefilm, ikke en dokumentar, og at dette er mitt perspektiv på historien. Det var ikke helt lett å få dem til å gi ja til å bruke musikken i filmen. Men det var en vilje der som gjorde at vi ble enige.

– Mayhem er skitbra. At det fortsatt holder på og gjør musikken sin er skitbra. Og særlig nå, sett i bakspeilet, har jeg enorm respekt for det kreative i black metal-musikken som ble laget på den tida. Darktrone, Mayhem, også Burzum var jo fantastisk bra på den tida.

Varg Vikernes – alias Burzum – kaller Åkerlund for «avskum» i en av sine mange YouTube-publiserte videoer der han går hardt ut mot «Lords of Chaos»-filmen.

– Det er vel som forventet, det, sukker Åkerlund.– Jeg hadde en drøm – for et års tid siden, jeg våknet midt på natta – der Varg Vikernes hadde lagd en YouTube-video der han sa han syntes filmen var ganske bra, smiler Åkerlund.

– På den ene siden er jeg glad for at han har sett filmen og er så entusiastisk som han er. Han prater jo veldig mye om den. Men jeg skulle ønske han kunne skjønne at dette er en film, det er ikke er et forsøk på å være virkelighet hele veien. Det er en film. Da må man ta seg noen friheter, sier Åkerlund.

I YouTube-videoen hevder Vikernes at han har fått tilsendt filmmanuset på forhånd.

– Jeg har ikke sendt noe manus til ham, kommenterer Åkerlund.

– Noen andre kan ha gjort det. Ganske mange hadde manuset en periode. Men om han har hatt manuset såpass lenge, har han visst hva vi skulle filme, så det kan ikke ha vært så overraskende. Jeg har ikke vært i kontakt med ham, understreker regissøren.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Blodig historie

Filmen er svært grafisk i sin fremstilling av voldshandlingene:

– Det er en blodig historie. I filmen ser vi tre personer dø, det skjedde på svært brutalt vis, og det kjentes feil å ikke ha det med i filmen. Man kunne gjort det på mange ulike måter. Vi gjorde det på en måte som fungerer i helheten. Det slår emosjonelt hardt å se disse unge guttene være med på disse sakene. Det var min intensjon.

Historien i «Lords of Chaos» starter med unge frustrerte gutter som kommer sammen for å spille høy musikk og ha det gøy, og ender et knapt tiår senere med drap, kirkebranner og ødelagte liv.

– Det er jo det store spørsmålet: Hvorfor gikk det så galt? Og det er et himla vanskelig spørsmål å svare på. Jeg traff så mange fine vennlige mennesker i Norge under arbeidet med filmen. Det finnes ingenting å skylde på. Det var ingen dop, ingen «abusive parents» … Det var noe som skjedde når man sluttet å tenke som individ og begynte å tenke som gruppe. Men jeg har ikke det svaret. Filmen gir det ikke heller.

Les også: Norsk blakk metal