«Ingenting»: Energisk og actionmettet teater

5

TEATER

«Ingenting»

Av Janne Teller

Dramatisert av Toril Solvang

Regi: Hilde Brinchmann

Med: Hina Zaidi, Iver Innset, Arthur Hakalahti, Maja Evenshaug Christiansen, Andreas Medbøe Thoresen

Trikkestallen, Torshov

En kvadratisk scene med publikum på alle fire sider, som en kamparena der det snart skal utspille seg et drama på liv og død. Hva er verdt å ofre, og hva er prisen for talent, tro, ære, naivitet, det det som betyr aller mest, det mest meningsfulle? Janne Tellers dels omstridte suksess av en ungdomsroman «Ingenting» handler om de aller innerste følelsene og hva de har å si for den framtida et ungt individ skal skape for seg selv, og hvor galt det kan gå når gruppementaliteten setter enkeltmennesket i stevne. Hilde Brinchmann har regien på teaterversjonen der historien om hva som skjedde det siste skoleåret gjenfortelles noen år etterpå. I dramatiseringen er det ikke bare en tidligere elev, men en hel klasse som forteller om det som utartet til et dels makabert, dels svart humoristisk mareritt. Å finne en mening i kaoset blir relevant ikke bare for gruppen stykket først og fremst henvender seg til, men for et bredt sammensatt publikum.

Les også: Ungdommens egen teaterscene

Pierre Anthon er eleven som på semestrets første skoledag skreller av seg uniformen, klatrer opp i et plommetre og proklamerer at alt er meningsløst og ingenting betyr noe. Derfor er det heller ikke noen vits i å gjøre noe. I en periode av livet da den minste ting ofte betyr mer enn alt, er dette det ultimate opprøret, og vennene i klassen bestemmer seg for å motbevise Pierre Anthons påstand. Han er den som dropper ut og han gjør det på en ekstrem måte. Han er gjenkjennelig fra det virkelige liv, fra skolegården både som mobber og hakkekylling, fra litteraturen, fra populærkulturen. «Ingenting» på Trikkestallen minner i mentalitet om «Fluenes herre». Og i enda større grad om filmen «Nerve», som nesten kan ses som en digital tviling til «Ingenting» hva gjelder handlingsforløp og moral. Det er neppe tilfeldig at David Bowies musikk spilles når publikum går inn i salen. Det handler om outsideren, men stykkets kjerne er at alle – Sara, Agnes, Kristen-Kai, Hussain og alle andre – er outsidere ut fra hva de gjemmer innerst inne. Det være seg tro, skam, lengsel, smerte, redsel. Og størst av alt for tenåringene er frykten for at Pierre Anthon har rett, at ingenting betyr noe.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Hina Zaidi og Andreas Medbøe Thoresen. Foto: Erika Hebbert

Les også: Lager teater for tigerstadsbarna

Taktikken klassen velger for å overbevise Pierre Anthon om at han tar feil, blir også ekstrem. De samler seg i et nedlagt sagbruk, hvor de etter tur må ofre det som betyr mest for den enkelte. Det begynner med enkle minner, en barndommens spilledåse eller en dukke, men de innser snart at denne «haugen av betydning» krever større ofre. Det ene tar det det andre, de utfordrer hverandre og snart blir prosessen en medrivende nedadgående. Den blir en farlig, vond og til slutt ond spiral av destruktivitet og hensynsløshet. Latteren og galgenhumoren – enten den utløses av så ulike ting som hamstere eller barnekister som graves opp på kirkegården – stilner etter hvert, og det skal snart bli svært personlig. Slik blir dette teaterstykket om «ingenting» en viktig vekker rundt gruppementalitetens mekanismer og hva som innerst inne betyr noe. Har alt en pris? Det er energisk, til tider aggressivt teater, ekspressivt inntil det konfronterende og actionmettede.

Les også: «Meg nær»: En teaterbragd i all sin enkelhet

Fem skuespillere agerer tenåringer med stor troverdighet, og de fanger fint frustrasjonene, kløen og usikkerheten som rir dem underveis, i kontrast til prosessen om videre utvelgelse av hva som betyr noe. Ensemblespillet er i stor grad også fysisk, og skuespillerinstruksjon og koreografi (Kristin Helgebostad), dels til musikk (Eirik Myhr) som poengterer timingens «rocka» egenart, er effektiv og emosjonell. Ivar Innset spiller kun Pierre Anthon, men gjør det med rockestjernemanér. Arthur Hakalahti, Hina Zaidi, Maja Evenshaug Christiansen og Andreas Medbøe Thoresen veksler fint og smidig mellom ulike «elever» og personligheter, og som ensemble tar de fullt lederskap over situasjonen.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Ivar Innset og Maja Evenshaug Christensen. Foto: Erika Hebbert

Les også: «Sporvogn til begjær»: Rapport fra en amerikansk bakgård

«Ingenting» er for tilskueren en drøy time «ringside» en kamp, et «battle» og en utfordring. Men før det tas du imot av fire skuespillere som etter å ha bedt deg ta av deg skoene tar ansvar for hver sin fjerdedel av publikum, med glimt i øyet og små formaninger om hvordan man skal sitte. Det er et fint grep i gråsonen mellom virkelighet og fiksjon. Når alt begynner er publikum glemt, men scenograf Ingrid Tønders enkle sceneplatå som er omkranset av fire tårn, strekker seg også symbolsk inn over «tribunene» og videre ut i tematiske irrganger som handler om alt det som betyr noe, men også hvor overflatisk mye kan være. «Haugen av betydning» blir en metafor for det overflatiske konsumsamfunnets, for fanatisme og galskap, for foreldres svik og kunstverdenen og medienes sensasjonsjag. Til syvende og sist er «Ingenting» et eksistensielt drama om integritet og egenverd, og hevn.

Teater rettet direkte mot ungdom ser man ikke for mye av, og selv for en risikosøkende produsent er det en krevende målgruppe både å tilfredsstille og få inn i teateret. Tigerstadsteatret og Oslo Nye Teater vil åpenbart gjøre noe med det, og sammen legger de «Ingenting» på bordet som et fullgodt argument for å trekke ungdom til teatersalene. Ungdom i alle aldre, for å være helt presis.

«Ingenting» er et samarbeid mellom Oslo Nye Teater og Tigerstadsteatret.