Ikke lenger så fremmed

KUNST

«Kubatana - en utstilling med afrikanske samtidskunstnere»

Vestfossen Kunstlaboratorium

Vestfossen, til 22. september

VESTFOSSEN (Dagsavisen): De som følger med i kunstlivet har merket at afrikanerne er på full fart inn i internasjonal samtidskunst. Afrika er et enormt kontinent der kjennskapen til vestlig kunsthistorie er tilnærmet null, og der tilgangen til kunstneriske materialer som lerret og maling mange steder er svært begrenset. Derfor står afrikansk kunst i klar kontrast til alt vi er vant til å se. Der kineserne i stor grad har vært dyktige på å etterape vestlig kunst, har afrikansk samtidskunst et helt eget uttrykk.

Det merkes på Vestfossen. Med den norske London-galleristen Kristin Hjellegjerde som kurator kan kunstlaboratoriet presentere en vital, morsom, variert og dypt alvorlig utstilling. «Kubatana», som betyr «fellesskap» på Zimbabwes shona-språk, er en utstilling som utvider din forståelse av hva kunst kan være. Den understreker og løfter frem opplevelsen av og forståelsen for en grunnleggende samhørighet, en kollektiv tilnærming til kunsten som trumfes gjennom selv om det er 33 individuelle kunstnere fra 18 afrikanske land som har laget kunsten.

Saken fortsetter under bildet.

Cinga Samsons «Two Piece» fra 2018. Foto: Lars-Andreas T. Kristiansen

For å finne bakgrunnen for denne påstanden må vi gå litt tilbake i tid. For drøyt ti år siden feide El Anatsui som en varm passatvind inn i den vestlige kunstsfæren. I 2007 dekket han fasaden på museet Palazzo Fortuny under biennalen i Venezia. Åtte år senere, i 2015, fikk han Gulløven ved Venezia-biennalen, for et enormt stort veggteppe laget av bruskorker og andre, små metallgjenstander. Jeg husker fortsatt det enorme inntrykket det gjorde å møte det gigantiske verket. Samme sommer kunne et norsk publikum se en utstilling med syv store tepper, produsert spesielt for utstillingen i Kunstbanken på Hamar. Der har de interessert seg for afrikansk kunst lenge. De viste El Anatsui allerede i 2008. Dessverre var ingen norske samlere eller museer oppvakte nok til å kjøpe ham inn. Nå er prisene antagelig mer enn doblet.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

El Anatsui er viktig fordi han er blant de første afrikanske kunstnerne med internasjonalt gjennomslag som bor og arbeider i Afrika. Det gjelder alle kunstnerne i «Kubatana», i motsetning til de fleste som har gjort karriere i Vesten. Flertallet av dem bor her. Det andre poenget er at han engasjerer lokalsamfunnet i kunstproduksjonen. Kunsten er en kollektiv ting som lages i et tett samarbeid med masse mennesker i kunstnerens nære omgivelser.

Det synes spesielt godt i tilfellet Serge Attukwei Clottey. Han er direkte inspirert av El Anatsui, men han har funnet sin egen vri som like gjerne er inspirert av fiskenett. Ghaneserens verk, laget av gule plastbrikker, dekker kunstlaboratoriets fasade, og det enormt store teppet lever sitt eget liv. I landsbyen han kommer fra dekker disse gule teppene gater og plasser. Hele landsbyen er involvert i produksjonen. Det er et syn å se bildene fra hans daglige virkelighet. Og det er et syn å se verket på Vestfossens fasade.

En annen som kan sies å være inspirert av El Anatsui er Moffat Takadiwa fra Zimbabwe. Han har laget en hengende skulptur, mykt buktende som et teppe – av tastene fra datatastaturer. Et annet eksempel på at man bruker det man har enkel tilgang til er nigerianske Niyi Olagunju og hans teppe laget av fruktskall. Eller Gonçalo Mabundas to stollignende skulpturer laget av patroner og pistoler. Det er når du oppdager hva de er laget av at det kanskje siger inn over deg hvilken urettferdig verden vi lever i.

Les også: Ari Behn med popup-utstilling

Slik blir dette en høyst potent, politisk utstilling. Med tanke på Afrikas mange væpnede konflikter burde det ikke skremme noen. Men det er også mye hyggelig. For eksempel senegalesiske Khadidiatou Sows avsløring av den amerikanske drømmen. Hennes fortelling om det kollektive hysteriet når det annonseres gratis flytur med visum til USA er en herlig parodi. Filmen har en varm humor som oppleves relevant også for oss i vår hverdag.

Én som ikke er inspirert av El Anatsui (født 1944), men som har samme høye status og enda høyere alder, er sudanesiske Ibrahim El-Salahi (født 1930). Han var hovedattraksjonen da det ble arrangert afrikansk kunstmesse på Somerset House i London i høst. Nå er ett av hans store, stiliserte «Meditasjonstrær» flyttet fra utearealet ved Themsen til Vestfossen. Det er flere andre imponerende kunstverk i denne utstillingen. Marokkaneren Yassine Balbziouis store maleri på endeveggen i storsalen, malt på stedet, imponerer ikke bare på grunn av sin størrelse med rundt ni meter i bredden. Det fenger også med sin underfundige humor med en herlig blanding av afrikanske og europeiske motiver.

Saken fortsetter under bildet.

Serge Attukwei Clottey fra Ghana ha laget et verk laget av gule plastbrikker som dekker kunstlaboratoriets fasade. Foto: Lars-Andreas T. Kristiansen

Av en eller annen grunn opplever jeg ikke den store kulturkollisjonen i denne utstillingen. Til tross for at det er mye fremmed tematikk og overraskende materialer. Utstillingens kunstverk presenterer en medmenneskelig grunntone som er inkluderende og felles humanistisk. Og når jeg ender opp nede i kjelleren blir jeg ikke spesielt forbauset over å se en film der sørafrikanske Lhola Amira vandre rundt med afrikansk stammestav i urbane Göteborg. Gjennom hennes blikk blir den byen like eksotisk som de tett befolkede, afrikanske bylandskapene hun vandrer gjennom i den andre filmen. Og det slår meg når jeg blar gjennom forfatterportrettene i katalogen at mange av kunstnerne er ganske kule. Akkurat som med folkene som befolker Sanlé Sorys fotografier på mesaninen. Det synes at de er fra 70-tallet, men de har en friskhet over seg som gjør dem verdt en liten utflukt alene.

Vestfossen Kunstlaboratorium viser også utstillingene Christer Glein: «Natura morta» og Frits Thaulow: «Fra Aften i Audenarde til Sommeraften i Hokksund».