Ikke helt overveldende

4

TEATER

«Vår vesle»

Av: Kristin Auestad Danielsen

Regi: Victoria Meirik

Med: Kaia Varjord, Hilde Olausson, Svein Roger Karlsen, Kyrre Hellum, m.fl.

Det Norske Teatret, Scene 3

Det ser unektelig ganske lekkert ut: en rød folkevognboble på skrå midt på den lille scenen, og på bakveggen et stort lerret med bilder og video av et tåkelandskap, en vei som bare fører videre. Dette er et av de mer forlokkende scenebildene jeg har sett på Det Norske Teatrets Scene 3, der forestillingene dessverre ofte oppleves som underproduserte, nærmest ikke-prioriterte.

Men slik oppleves det visuelle altså ikke i det første møtet med Victoria Meiriks iscenesettelse av Kristin Auestad Danielsens nye stykke «Vår vesle». Meiriks iscenesettelse er det heller ikke så mye i veien med. Problemene ligger andre steder.

I sin forhåndsomtale av «Vår vesle» skriver teatret om hvordan unge i dag kanskje ikke er så godt rustet for å tåle motgang, at alt skal være på stell, alt skal mestres, og så når det virkelige livet setter inn, har man ingen reelle ressurser å møte det med. Dette skal stykkets hovedkarakter Mari (Kaia Varjord) representere. Og da ønsker man jo som anmelder å juble og klappe og trekke paralleller til det økte fokuset på unges psykiske helse, nevne den nye sesongen av «Jeg mot meg» med Peder Kjøs og dele ut merkelappen «Aktuelt og viktig teater». Men det blir vanskelig denne gangen, for stykket er konstruert slik at tematikken bare ligger og ulmer et sted på bunnen og aldri kommer frem.

[ Følg Nye Takter på Facebook her ]

Det er ikke engang godt å si om det er Mari som er hovedpersonen her. Det er hun som ved trettiårs alder flytter hjem etter en abort, og hennes historie som er tema. Men det er først og fremst de andre karakterene som snakker og agerer, vi ser Mari nesten bare fra deres perspektiv. Moren og faren (Hilde Olausson og Svein Roger Karlsen) ser på henne med sine grå, firkantede blikk på livet, der sosial anseelse og tradisjoner er det viktigste.

De kunne vært grelle parodier, men er ikke tøyd lagt nok og blir for kjedelige. Så er det Håvard (Kyrre Hellum), som hvis man ikke visste bedre, kunne vært tatt for å være den egentlige hovedpersonen her. Hans historie om hvordan han trekkes mellom barndomsvennen Mari og kona Karen (Ellen Birgitte Winther) tar mye plass, og jo da, dette blir det veldig mange morsomme scener av og mye tett og spennende spill inne i folkevognen, som på dokumentarisk vis filmes av et kamera og vises på bakveggen. Håvard, en tuslete mann i trekantdrama, snakker inn i kameraet som en annen Woody Allen, og det er herlig å se på.

Men det var jo ikke dette det skulle handle om. Hvor ble det av det viktige teatret? Hvor ble det av Mari? Victoria Meirik har omtalt «gåten Mari» som det som gjør stykket spennende. Jeg mener det gjør stykket mindre poengtert, på grensen til poengløst. Og det er så trist, for Kristin Auestad Danielsen skriver knallgode replikker, det er fin flyt, en god oppbygging og en veldig god idé i utgangspunktet. For god til å underdrives på denne måten.

Det er mulig stykkets form skal si noe om hvordan Mari ikke egentlig er hovedpersonen i sitt eget liv og at dette er hennes problem. Eller at hun aldri blir sett. Eller at hennes manglende evne til å takle problemer skyldes at de rundt henne heller ikke gjør det. At de ikke har evne til å vise omsorg, men bare tenker på seg selv. Men uansett blir dette et drama om Maris omgivelser, og ikke så mye om Mari selv.

Det rare er at teateropplevelsen allikevel reddes. Mye takket være humoren, de gode replikkene og spillet i folkevognen med mange gode close ups på bakveggen. Men teatret burde selge forestillingen på en annen måte enn de gjør. Det kan være en fordel å vite hva man får.

Stykket er en samproduksjon med Dramatikkens hus. Kristin Auestad Danielsens roman «Vår vesle», som spinner videre på teaterstykket, er ute samtidig som stykket.