Idyll i en krisetid

«Dansk guldalder – verdenskunst mellem to katastrofer»

Statens museum for kunst, København, 24/8 – 8/12

KØBENHAVN (Dagsavisen): Dansk gullaldermaleri regnes blant de viktigste bidragene til europeisk kunsthistorie. Men oppfatningen av den romantiske billedkunsten har vært ganske fastlåst. Derfor har Statens museum for kunst i København gått sammen med Nationalmuseum i Stockholm og Petit Palais i Paris (der utstillingen blir vist neste år) om å se på perioden på nytt. «Dansk guldalder – Verdenskunst mellem to katastrofer» er en utstilling som både utvider tidsrommet og ser på kunsten med friske forskerøyne. Det gir en flott utstilling med mange visuelle gleder.

Det interessante i vår sammenheng er at tapet av Norge i 1814 listes opp blant de avgjørende hendelsene som rammer inn den danske gullalderkunsten. Vi er ikke akkurat vant til at danskene omtaler denne løsrivelsen i særlig grad. Men med de siste årenes økte interesse for vestens (negative) kolonihistorie, er bevisstheten om at Norge var en av Danmarks kolonier gjennom mer enn 400 år kommet opp til overflaten.

Les også: Mysteriet med den hemmelighetsfulle tegningen

Koloniperspektivet gjør det enda mer interessant å ha med seg forskjellene mellom dansk og norsk kunst i bakhodet. For mens våre nye kunstnere malte «Bjerk i storm» (I.C. Dahl 1849) og andre symbolske og agitatoriske bilder, konsentrerte de danske kunstnerne seg om vakre landskap og et idyllisk og problemfritt, borgerlig liv. Det skjedde selv om gullalderen altså utspant seg i et land der staten var bankerott i 1813 og nasjonen gikk fra krise til krise.

Den gjengse oppfatningen av dansk gullalderkunst, som tradisjonelt har vært plassert i perioden 1800–1850, bygger på en idyllisk fremstilling av livet i Danmark. Oppfatningen av periodens billedkunst har vært konsentrert rundt maleren Christen Købke og akademiprofessoren Christoffer Wilhelm Eckersberg og hans elever. Med sitt åpne landskap badet i gyllent aftenslys regnes Købkes «Udsigt fra Dosseringen ved Sortedamssøen mod Nørrebro» (1838) som selve urbildet i fortellingen om den danske gullalderen. Eckersberg på sin side representerte et mer klassisk orientert maleri som like fullt trekker fram de idylliske sidene ved den nye borgerklassens gode liv i København.

Det som gjør denne utstillingen spesielt interessant, er at perioden utvides til 1864, og at den snevre orienteringen rundt det som skjedde innenfor Københavns voller nå blir utvidet til å omfatte også Jylland og Fyn. Vi skal huske at de nå så berømte Skagen-malerne, som slo seg ned på Jyllands nordspiss, var aktive først på 1870-tallet. I tillegg inkluderes tre kvinner i utstillingens liste på 42 kunstnere.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Tre kvinner er kanskje ikke spesielt imponerende, men tiden tatt i betraktning er det slett ikke verst. På denne tiden måtte de fleste kvinnelige billedkunstnere nøye seg med å male blomsterbilder, den lavest rangerte sjangeren i det kunstneriske hierarkiet. Derfor er det grunn til å merke seg at Elisabeth Jerichau Baumann, som er representert med et idylliserende maleri av en skadet soldat og hans kvinne, også står bak ett av tidens mest dristige malerier: En barbrystet «Havfrue» fra 1847. Det hører med at havfruen var et populært motiv i samtiden. H.C. Andersens eventyr «Den lille havfrue» ble utgitt i 1837. Det mytologiske elementet tillot en mer åpen fremstilling, og maleriet var uansett ikke ment for offentligheten.

Det er også grunn til å bemerke at den nye interessen for koloniproblematikken ikke inkluderer bilder som tar opp forholdet til Norge. Kan det være så enkelt som at de ikke har funnet kunst som problematiserer forholdet til kolonien Norge? Derimot blir Jyllands status i den danske stat diskutert som et potensiell koloniforhold. Det er jo en diskusjon om sentrum og periferi som vi kan kjenne oss igjen i.

Les også: Djevelsk bra

Wilhelm Marstrand: «Portræt af Otto Marstrands to børn og deres vestindiske barnepige Justina i Frederiksberg Have». Foto: Statens museum for kunst

Slavehandelen er det som problematiseres i utstillingens beretning om Danmarks koloniale fortid. Et sentralt bilde i utstillingen er Wilhelm Marstrands vakre portrett av brorens døtre og deres vestindiske barnepike, en frigitt slave. Sannsynligvis er dette maleriet trukket fram fordi forholdet til Danmarks geografisk fjernere kolonier har vært høyere oppe i den danske bevisstheten når koloniproblemet har vært diskutert de senere år. Det hører med at maleriet ble kjøpt av Statens museum for kunst så sent som i 2017, og at mye av gullalderkunsten er bestilt og betalt av et borgerskap hvis rikdom var skapt på slavehandel.

Tradisjonelt slutter gullalderen med opphøret av kongens enevoldsstyre i i 1848 og Den første slesvigske krig 1848–51. Ved å utvide gullalderperioden med 14 år til Den andre slesvigske krig i 1864 åpner museet for en bredere sjangermessig forståelse av tidens kunst. De setter også kunsten inn i en større sosial og politisk sammenheng, og legger ikke skjul på at tiden var preget av stor fattigdom og elendige forhold både hygienisk og sosialt. Det rant kloakk i gatene, i København som i de fleste andre byer i Europa. Når man blir gjort oppmerksom på slike problemstillinger, er det synlig i enkelte bilder. Men de forblir unntaket fra idyllen.

C.A.Lorentzen: «Den rædsomste nat. Kongens Nytorv under bombardementet natten mellem 4. og 5. september 1807». 1807-1808. Foto: Statens museum for kunst

I starten av tidsskalaen regnes slaget på Reden i 1801 og den britiske marinens bombardement av København i 1807 som definerende hendelser. Sistnevnte regnes som det første terrorbombardementet mot en europeisk hovedstad og satte varige spor i den danske folkesjelen. Bombingen kom som et resultat av Danmarks rolle under Napoleonskrigen, som også førte til at de måtte avstå Norge.

Bombardementet er livlig dokumentert i to bilder. Disse to er en vesentlig andel av de kunstverk som skildrer avvik fra den familiære og landskapsmessige idyllen som preger den danske gullalderkunsten. Det er masse vakker kunst, men det fremstår som ganske tydelig at gullalderens fremste kunstverk er skapt i en tid preget av den danske kongens enevelde. Enkelt og greit et diktatur. Fram til eneveldet ble avskaffet i 1848 var demokratiske diskusjoner en fjern idé, og det var liten plass for (for ikke å si umulig) å uttrykke opposisjon. Det var den nyskapte borgerklassen som bestilte en stor del av den kunsten som utgjør den danske gullalderkunsten, og de visste å nyte de privilegier de hadde fått. Det er nok den viktigste grunnen til at gullalderutstillingen (med noen få unntak) er blottet for vanlige folk og hverdagslige situasjoner.

Les også: Høstutstilling i alvor og håp