Det finnes fortsatt folk som konsul Bernick i dagens samfunn. Her Henrik Mestad som konsulen og Anne Ryg som Betty Bernick. FOTO: L-P Lorentz/Riksteatret

Ibsen på liksom

Riksteatret setter opp Samfunnets støtter under parolen «Ibsen for alle». Men alle fortjener noe bedre enn dette.


TEATER

«Samfunnets støtter»

Av Henrik Ibsen

Regi: Peter Langdal

Riksteatret

«Samfunnets støtter» ble godt mottatt da det kom ut i 1877, men ble allikevel kritisert for å være ett av Ibsens mindre glødende verker. Jeg kan si meg enig i den kritikken. I dette stykket er det mye prat og lite action, karakterene er mindre konsentrerte, handlingen likeså. Men samtidig er stykket bærer av en tyngde på idéplanet som fortsatt har slagkraft – hvis man tar stykket på alvor. Det kan man ikke si at den danske regissøren Peter Langdal har gjort.

Stykket kretser rundt konsul Karsten Bernicks konfrontasjon med sin egen fortid. Den rommer en større løgn, som både inkluderer pengesaker og kjærlighet. Løgnen skal vise seg å nesten vippe hans liv som skipsbygger og businessmann over ende, og ta fra ham hans sønn. Men i siste liten reddes han fra en slik tragedie. Konsul Bernick er en mann med posisjon, penger og makt. Han tar og har tatt seg rettigheter, mens han hele tida forfekter at han er en av samfunnets støtter, at alle hans valg har vært styrt av tanken på samfunnets beste. Han innrømmer dog noen av sine feil til slutt.

Med mye prat og lite action i teksten kunne dette stykket trengt noen innstramminger og en klar linje i tolkningen. I stedet har Peter Langdahl latt de ulike karakterene surre rundt med sine omstendelige replikker som om de levde i hvert sitt univers. Dette er blitt et virvar av karakterer som bokstavelig talt kler av og på seg rollene. Her finner vi en overdrevet karikert søster Marta Bernick (Ida C. Klem), en ganske anonym fru Betty Bernick (Anne Ryg), en dukkeaktig Dina Dorf (Julie Støp Husby) og en utydelig Lona Hessel (Iren Reppen). Vi skjønner at de holder på å avsløre en løgnhals, og at de selv vil ha noen ord med i laget når det gjelder samfunnet de lever i. Vi skjønner også at Konsul Bernick nærmer seg galskap når han ser konsekvensene av sine egne valg mot slutten. Men hvor i alle dager vil denne oppsetningen tolkingsmessig? I siste replikk sies det at det er kvinnene, sannheten og friheten som er samfunnets støtter – men det er en konklusjon det ikke legges opp til i resten av forestillingen.

Henrik Mestad er for så vidt tydelig som Konsul Bernick i stykkets start og avslutning. Det er i enkelte øyeblikk fascinerende hvordan han får fram konsulens kontrast til Ibsens Dr. Stockman i «En folkefiende», han som kjemper for sannheten uansett konsekvenser. Og det gir noe til dette stykket. Men alt derimellom er preget av oppsetningens øvrige kaos – scener som avløser hverandre lite smidig, uklarhet i relasjoner mellom de ulike karakterene.

Scenografiens mange fiffige effekter med heving og senkning av gulv og tak hadde dessuten gjort seg bedre på en større scene. Kanskje hadde hele produksjonen gjort det med sine mange manierte figurer.

Det finnes fortsatt folk som konsul Bernick som utnytter sin posisjon, som lyver for selv å komme seg fram og som utnytter andre, men som går fri. Ibsens stykke er fullt av tanker som den dag i dag har tyngde og kraft til å utfordre og utvikle oss. En sterkere tilknytning til den virkelige verden kunne vært en styrke for en oppsetning av dette stykket i dag, og slik kunne vi få sett at det virkelig slo fra seg, som på Ibsens tid. Denne oppsetningen er jo bare Ibsen på liksom.

Inger Marie Kjølstadmyr

Turnépremiere i Grimstad i morgen, spilles over hele landet ut november. Blir også en del av neste års Ibsen-festival på Nationaltheatret.