I skuddlinjen

UTSTILLING

«Inger Sitter – Pioneren»

Haugar Vestfold kunstmuseum, Tønsberg

Til 11. september

TØNSBERG (Dagsavisen): Det er noen overraskelser i utstillingen «Pioneren» på Haugar Vestfold kunstmuseum i Tønsberg. Inger Sitter bodde flere år sammen med sin tidligere ektemann Carl Nesjar i Vestfold-skjærgården, og de siste ti årene av livet tilbrakte hun på Tjøme. Hun brukte kraften i Vestfold-skjærgårdens isskurte svaberg som en visuell forankring. Naturfenomenet ga henne et formmessig vokabular som hun vendte tilbake til gang på gang. De kraftfulle fjellformasjonene utgjør den røde tråden gjennom karrieren. Svabergene dukker opp første gang på 1950-tallet, og så sent som i 2013 malte hun ett av utstillingens beste verk, «Uten tittel», med fjellformasjoner som underliggende motiv.

Inger Sitter (1929–2015) malte helt til det siste. Kunstner­gjerningen representerte en nødvendighet, noe som resulterte i en stor produksjon. Hun var et vidunderbarn, og kom inn på Kunstakademiet allerede som 15-åring. Og det er her overraskelsene i utstillingen kommer, med usedvanlig mange verk fra ung alder. De viser at hun tidlig utviklet evnen til å gi form til sine inntrykk gjennom gode komposisjoner. De mange ungdomsverkene er også et svakhetstegn. Over­representasjonen i utstillingen skyldes store utfordringer med å få låne sentrale verk. Det er blitt mye byråkrati, lange tidsfrister og andre hindringer rundt utlån institusjonene imellom. Frustrasjonen stiger fordi museene i økende grad må søke private innlån i stedet for å få låne sentrale verk fra andre museer. For eksempel ble ikke Inger Sitters tidlige, abstrakte forsøk, det flotte overgangsbildet «Komposisjon I» (1960–61) utlånt fra Henie Onstad Kunstsenter på grunn av tidspress – noe Haugar ikke klager på.

Maleriet hadde vært viktig fordi det er fra en tid da vi ser konsekvensene av det store skiftet i Sitters utvikling. Midt på femtitallet hadde hun begynt forsiktig med en forenkling av formspråket, men det var da hun ga seg i kast med rene abstraksjoner i 1956/57 at den kunstneren vi kjenner i dag dukker opp. Hun måtte bryte med den innlærte måten å male på, og jobbe med fargene som det styrende, kompositoriske prinsippet.

Det enkelte, manglende utlånet kan vi leve med. Men det er ikke bra når Nasjonal­museet bare ville låne ut halvparten av de kunstverkene Haugar ba om. Nå har Nasjonalmuseet som kjent stengt døren for alle utlån, med flyttingen til nytt bygg som unnskyldning. Det er sterkt kritikkverdig. Men vi skal ikke rette baker for smed. Vi må plassere ansvaret der det hører hjemme. For Nasjonalmuseets stigende passivitet fram mot åpningen av nytt museumsbygg i 2020 – med slutt på utlån, stenging av museumsbygg og et minimum av utstillinger – skyldes at politikerne og kulturministeren ikke er villige til å ta konsekvensene av sine valg.

Den sittende regjeringen ga Nasjonalmuseet over 47 millioner mindre i år enn museet ba om for å kunne ta seg av de økte utfordringene rundt flyttingen. Kulturministeren må ta skylden for at Nasjonalmuseet ikke har mulighet til å ta de nødvendige grep for å holde på publikums oppmerksomhet fram mot åpningen i 2020. I fire år må vi leve med dramatiske nedskjæringer. Hvilke varige holdningsendringer dette medfører hos publikum kan vi bare lure på. Fire års avvenning kan få katastrofale følger, og Nasjonalmuseet skal jobbe hardt for å gjenvinne publikums interesse i 2020. Kultur­ministeren burde sørget for at det ikke er nødvendig.

Inger Sitters ettermæle burde ikke bli lidende av slike grunner. Det er grunn til å diskutere dette – og de svakhetene denne politikken forårsaker – fordi denne utstillingen høyst sannsynlig bevirker at vi ikke får noen ny, stor retrospektiv utstilling i overskuelig fremtid. Derfor er det vesentlig også å påpeke styrkene ved utstillingen. Inger Sitter sto midt i kampen for den abstrakte kunsten, og det er grunn til å gi Haugar honnør fordi de gir collage-arbeidene stor plass. Disse utviklet hun utover på 1960-tallet, og hun var tidlig ute også internasjonalt.

Collage-arbeidene utgjør ett av de uomtvistelige høydepunktene ikke bare i Sitters produksjon, men i norsk etterkrigskunst overhodet. Ett av bildene Nasjonalmuseet har lånt ut er «In the picture» fra 1964, maleriet som ble inkludert i Morgenbladets liste over etterkrigstidens 12 viktigste kunstverk. Det er et usedvanlig flott maleri, med innlagt avisklipp og en utfordrende komposisjon der bildets ulike elementer balanserer en konfliktfylt uttrykkskraft. Og det morsomme er at den notisen som har gitt bildet sin tittel ikke handler om billedkunst, slik det er lett å tro. «In the picture» viser til hva som skjer innenfor kulturfeltet, innen dans, teater og litteratur.

Utstillingen trekker også fram Inger Sitters mange flotte utsmykninger, blant annet arbeidet hun gjorde med «Park 62», gruppen hun startet sammen med Irma Salo Jæger og Inger Soot Kløvig. Installasjonen de gjorde på plenen foran Galleri F15 i 1972 trekker linjer til den flotte utstillingen med Siri Aurdal og Eline Mugaas på Kunstnernes Hus, som hadde siste visningshelg sist helg. I rommet som er viet utsmykningene, og ikke minst i katalogen, legges det vekt på Sitters (fag-)politiske rolle, noe som kunne vært et større tema i en mer biografisk orientert utstilling.

Som utstillingstittelen sier var Sitter en pioner på mange områder. At hun også stilte seg i skuddlinjen både kunstnerisk og fagpolitisk er noe vi kan takke henne for. De kampene hun kjempet har fått varig betydning. Denne utstillingen bør bli et valfartsmål, både fordi den viser et engasjert og veldig interessant kunstnerskap, og ikke minst fordi den setter en kvinnelig kunstner i rampelyset. I katalogforordet skriver Haugars direktør at Inger Sitter var «en av Norges aller fremste kvinnelige kunstnere.» Jeg synes han burde sløyfet ordet «kvinnelige». Inger Sitter er en av våre største kunstnere.

Denne utstillingen bør bli et valfartsmål.