Else Kåss Furuseth i sin nye forestilling på Nationaltheatret.

I psykologstolen til Else Kåss Furuseth

Else Kåss Furuseth inviterer til terapitime og deler generøst av seg selv med hjerte og smerte.

Kultur

 

4

TEATER

«Gratulerer»

Av Else Kåss Furuseth

Regi: Arvid Ones

I samarbeid med Feelgood Scene

Nationaltheatret, Amfiscenen

Seks år etter at broren tok sitt eget liv, oppsøker Else Kåss Furuseth psykolog. Det er ikke akkurat noe hun har verket etter, men da hun bryter ut i gråt fordi hun ser en pyntenisse i en klesforretning, innser hun at det er på tide, bare for å «være helt sikker på at hodet ikke eksploderer».

Dette er utgangspunktet for «Gratulerer», en enkvinnesforestilling fra komikeren og programlederen som på ny gyver løs på den steile veggen av forutinntatthet mellom teaterscenen og publikum. Med dels standup, dels teater og hundre prosent Furuseth lar hun «Gratulerer» spinne ut av den samme tematikken, for ikke si den samme personlige tragedien som «Kondolerer», monologen som ble en emosjonell ørefik av en suksess. Med humor, sårhet og sin egen blottlagte personlighet snakket hun her om og bearbeidet det å leve videre etter at moren og broren tok sitt eget liv. Moren da hun ennå var barn, storebroren for ikke så mange år siden, etter at begge var voksne.

Les også: Blir handelsreisende

«Kondolerer» var en sjangermessig åpenbaring da den først hadde premiere på Torshovteatret, for så å bli «oppgradert» til så vel Nationaltheatrets hovedscene som NRK-visning og norgesturné. Med «Gratulerer» er overrumplingseffekten borte, men Furuseth er ikke avhengig av den for å sette opp et speil som gir nådeløse doser gjenkjennelse hos publikum gjennom de historiene og tankene hun velger å dele. Det er ømme sannheter uten polstring. Den eneste vatten man finner er i pyntenissene som hører hjemme i et av hennes avgjørende minner om broren før han døde.

Else Kåss Furuseth tyr ikke til unødige gimmicker for å skjule at forestillingen åpenbart er en påkjenning for henne, og premieren avvikles med spenning og litt rufsete timing. Hun gir seg selv handlingsrom i teaterrommet til musikalske brudd og bruk av rekvisitter, og spiller bevisst på publikum både hva gjelder respons og dialog. Slik skaper hun intimiteten som også humoren trenger, og som gir sprengkraft til de brå skiftene mellom det såre og tåresprengende, og det lattervekkende. Det handler om tomrom, sorg og nagende skyldfølelse etter brorens død, men denne gangen settes søkelyset i enda større grad på etterdønningene og henne selv, på selvbilde, om å godta seg selv, sin situasjon og hvordan man oppfattes av omverdenen. Det er møtene med psykologen som utgjør «handlingen» i Furuseths nye stykke, og med rammende humor kler hun av klisjeene uten å miste alvoret og mørket som nødvendigvis ligger bakenfor møtene og i erkjennelsen som disse gir. 

Les også: – Jeg er innvandrer, og har blitt satt i bås hele livet

Det å ta tak i den skjulte feigheten, våge å si fra, ikke minst våge å si nei og flagge egne meninger, er en rød tråd. Scenografiens bruk av alt fra barndomsbilder til videoer blir et ledd i å blant annet forklare at komikerkjendis Furuseth siste år takket ja til å spille inn «bare» noenogseksti gratulasjonsvideoer. Det er visstnok en kraftig nedgang. «Ranten» rundt dette, som har utgangspunkt i terapien, konkluderer med stykkets tittel «Gratulerer» framført nærmest som et glefs, og er en forløsning på flere vis. Her oppstår også monologens tydeligste selvironiske kritikk av det miljøet Furuseth selv tangerer, der hvor det for mange er umulig å la være å gå den røde løperen fordi du er så «digg» selv om det koster helsa både fysisk og mentalt. I andre deler av «Gratulerer» kutter pendelen gjennom likegyldigheter og oppramsinger av navn uten at det tilfører teksten noe mer enn akkurat påminnelsen om at Else Kåss Furuseth kjenner mange kjente folk.

Les også: Liv Ullmanns stille triumf

Teksten som helhet er ellers dirrende god når den i så vel antydende som brå kast veksler mellom det dypt personlige og private, og det satiriske og slagferdige. Det er når Furuseth bruker seg selv og sine innerste tanker slik bare hun kan, når hun visker ut rommet mellom seg selv og omgivelsene, at «Gratulerer» er på sitt beste. Og det gjelder ikke bare det som er direkte knyttet til sorgen og skamfølelsen, det handler også om å med rammende ironi beskrive gitte områder i Oslo, knyttet til minner, vonde som vakre. Teksten slurer mer i sammenbindingene hvor hun tyr til det trivielle og det overtydelig komiske som kunne hatt godt av å strammes ytterligere inn. Likevel sitter man igjen med det viktigste en slik berg og dalbane-tur kan gi, og det er erkjennelsen av at Else Kåss Furuseth mestrer humorens såreste toneleier og gjennom det evner å si noe som er viktig og allment uansett om man har opplevd tragediene nært inn på livet eller ikke. Det handler om å lære og leve med seg selv i møtene med det som er vanskelig.

Les også: Overgrepets alfabet