I landet mellom realisme og kunst

21 år etter at Jon Fosses «Barnet» hadde urpremiere på Nationaltheatret, settes det opp igjen, på teatrets Amfiscene. Hermann Sabado og Hanne Skille Reitan spiller hovedrollene, Anne-Karin Hytten er regissør.

– Den ytre fortellingen i «Barnet» handler om to mennesker om møter hverandre på gata, som blir glade i hverandre og venter barn. De mister barnet, men går likevel videre. Sammen, sier regissør Hytten til Dagsavisen.

Salme og skillingsvise

Like gjenkjennelig som en salme, utdyper hun – eller som en skillingsvise. Og som både salmer og skillingsviser, tar stykket opp de virkelig store følelsene og opplevelsene i et menneskeliv.

– Å møtes. Bli glad i noen, så sjalu og fortvilet. Å miste et barn. Vi møter også en mor som kanskje ikke får bli bestemor, fordi det er blitt så komplisert med datteren. En sykepleier som ikke makter å holde fast sitt eget liv, men som likevel skal hjelpe andre til å klare det. En lege som kjenner seg maktesløs. Det handler om tro og ikke-tro. Til sammen berører temaene det meste man møter i et menneskeliv. Enten man har barn eller ikke, enten man har mistet noen eller ikke. Det er et veldig rikt stykke, svært gjenkjennelig og dypt menneskelig. En virkelig tidløs klassiker, sier hun.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Balansekunst

Jon Fosse er trippelt aktuell i vår. 28. januar har «Det er Ales» premiere scene 3 ved Det Norske Teatret, og 4. mars setter samme teater opp Fosses bearbeidelse av det norønne diktsyklusen «Edda» på hovedscenen.

I Nationaltheatrets videointervju med Jon Fosse om «Barnet», poengterer dramatikeren at det som lettest ødelegger hans stykker, er «for mye realisme».

– Til meg har Fosse sagt at det var to fallgruver: At det blir for realistisk. Og at det blir «for mye kunst». Så man jobber på en knivsegg! ler regissør Hytten.

– Fosse er vanskelig å jobbe med. Han krever en enorm tilstedeværelse av skuespillerne. Når den ikke er der, blir det kjedelig, i verste fall parodisk, sier hun.

Med andre ord henger mye på skuespillernes skuldre her. Noe både Hermann Sabado og Hanne Skille Reitan er veldig klar over:

– Å spille Fosse, som er så kjent, så mye parodiert, er en utfordring. Men det går faktisk an å leke med ham likevel. Vi lo masse på leseprøvene. Det er ikke slapstick, akkurat, men mye lun humor i teksten. Mange fine understatements, sier Sabado.

– Til denne oppsetningen har dessuten Nils Økland laget nydelig musikk som setter farge på stykket. Musikk som kler skjørheten i teksten veldig godt, sier Skille Reitan.

Små og ensomme

Og skjørheten i karakterene. For de to hovedpersonene i «Barnet», Fredrik og Agnes, er ikke akkurat selvfølgelige vinnere født på solsida.

– Vi møter to karakterer uten et ordentlig holdepunkt i livet. De er litt utafor, sier Hermann Sabado.

– Og veldig ensomme, smetter Hanne Skille Reitan inn.

– Veldig. De møtes helt tilfeldig, og så kommer resten av stykket til å handle om å holde sammen, om det de har og om det de ønsker av framtida, sier han.

– Barnet skulle knytte dem sammen. Men så ble det ikke sånn, sier hun.

– De opplever det meste for første gang i livet. Det eneste de kan, er å bevare håpet, sier han.

– Fosse ser mennesket godt. Kjærligheten hans til mennesket er så tydelig, sier hun.

– Enig. Her har han valgt å skrive et stykke om folk av den typen som kanskje ikke er de første som dukker opp på en teaterscene, sier han.

– Ja. De «små» menneskene, sier hun.

Håp og trøst

Men da regissør Anne-Karin Hytten blir spurt om hva stykket egentlig handler om vegrer hun seg litt.

– Det er litt svulstig, jeg blir nesten redd for å si det høyt. Men det er et stykke om kjærlighet og alt som truer. Jon Fosse skrev det som et svar på Ibsens «Brand», som avsluttes med replikken «Han er Deus Caritatis», altså at Gud er «den elskende guden». Det er det det til sjuende og sist handler om her. «Barnet» handler om tap, men jeg opplever en trøst i stykket, som om Fosse stryker oss over kinnet og sier at det vil gå bra. Han lar to mennesker møtes og så nesten ikke klare det, men så klare det likevel. Det er håpefullt, syns jeg.

Våren på teater   

«Kan nokon gripe inn» på Det Norske Teatret, fra 14. januar: Nytt stykke basert på artisten Stein Torleif Bjella sine sanger om folk på bygda, regissert av Lasse Kolsrud, mannen bak teaterversjonen av «Bikubesong». På Riksteatret fra høsten.

«Kollaps i kulissene». Riksteatret, i Oslo fra 14. januar, Sandnes 25. mars, Drammen 4. april: Slapstickkomedie oversatt av Knut Nærum, med Kim Haugen som regissør.

«Dekameronen», på Nationaltheatret fra 20. januar: Sceneversjon av Boccaccios tekst fra 1353, om ti mennesker pesten tvinger til å isolere seg fra omverdenen. De holder ut ved å fortelle historier. Regi ved danske Elisa Kragerup.

«Cabaret» på Oslo Nye fra 9. februar: Musikal med mange hits og handling lagt til 30-tallets Berlin, regissert av danske Peter Langdal.

«Hvem har æren» på Oslo Nye Centralteatret fra 23. februar: Syriske Ibrahim Amir har skrevet en komedie om æreskultur, Kim Bjarke regisserer.

«Don Juan», på National fra 25. februar: Runar Hodne har regi på Molieres klassiker om kvinnebedåreren uten moral.

«Edda», urpremiere på Det Norske 4. mars: Jon Fosse har laget en teaterversjon av det norrøne gudediktet «Edda», den amerikanske stjerneregissøren Robert Wilson regisserer, og lydsporet er signert samtidskomponist Arvo Pärt.

«Som dere vil» på National fra 31. mars: Shakespearekomedie med kjønnsforvirring. Regi Sigrid Strøm Reibo, scenemusiker Bertine Zetlitz.

«Kaos er nabo til Gud», på National fra 2. mai: Oppfølgeren til «Natten er dagens mor» følger Lars Noréns selvbiografiske trilogi om Sverige på 60-tallet videre. Kjersti Horn regisserer de samme skuespillerne som i «Natten ...» som også går i reprise i vår.

«11 år», urpremiere på Det Norske 23. mai: En 11-årig jente utsettes på skolen for noe skjebnesvangert. Publikum sitter på 4 meter høye stillas og er vitne til etterspillet i regiduo Goksøyr & Martens nye stykke.

På mindre scener, utvalg

«R.U.R.» av Karel Capek på Torshovteatret fra 14. januar: En komedie om roboter, del av Sci-fi på Torshov. Regi ved Angelina Stojcevska.

«Grønlandsutraen» på Nationals Amfiscene, fra 18. januar. Om resirkulasjon, skrevet og fremført av Fredrik Høyer, regi Mattis Herman Nyquist.

«Kongen dør» av Eugene Ionesco, på Nationals Amfiscene fra 17. februar. Absurd komedie. Regi Stein Winge.

«Røff» av Samuel Beckett, på Det Norskes scene 2 fra 21. januar. Fire småstykker, regi Bjørn Sundquist.

«Overføring» på Det Norskes scene 2 fra 22. februar: Om psykoterapi, regi ved Tyra Tønnesen.

«Som lauvet i Vallombrosa», på Det Norskes scene 2 fra 25. mars: Lars Noréns tekst regissert av Alan Lucien Øyen.

«Nostalgi 2175» på Torshovteatret fra 31. mars: Kjærlighet etter katastrofen, regi Jonas Corell Petersen.

«1950 – Spionen»: Tidsbilde med Lundkommisjonen, av og med Statsteatret, på Trikkestallen fra 19. april.

«Fyrsten»: Machiavellis makttanker regissert av Tore Vagn Lid, på Nationals Malersalen fra 5. mai.

Kilde: Teatrenes nettsider