Kultur

I høst døde Lene (33) av anoreksi. Nå kommer filmen om hennes liv

De la fra seg kameraet for å følge Lene (33) inn i døden. Tre måneder etter kommer Margreth Olin, Espen Wallin og Katja Høgset med filmen om hennes liv.

Bilde 1 av 7

– «Margreth, jeg kommer til å dø nå. Du innser det ikke, du» sa Lene. Det var hun selv som måtte realitetsorientere oss. Håpet hadde vi jo helt til det siste, sier Margreth Olin.

I januar er det norgespremiere på dokumentarfilmen «Selvportrett», om fotokunstner Lene Marie Fossen (33), som døde av anoreksi 22. oktober. Da var det fem år siden fotograf og venn Espen Wallin begynte å filme henne med tanke på en dokumentar, og knapt to år siden han kom til filmskaper og produsent Margreth Olin med materialet.

Olin koblet på sin samarbeidspartner Katja Høgset.

Sammen fulgte de Lene Marie Fossen gjennom livet og inn i døden.

Nå er de tre medregissørene samlet til det første intervjuet om filmen, og alle merker etter hvert at de ikke egentlig har behandlet sorgen over dødsfallet sammen. En halvtimes tid ut i intervjuet, begynner blikkene å bli blanke og setningene ufullstendige. På et tidspunkt begynner Margreth Olin å svare på et spørsmål, men klarer ikke snakke. Hun prøver å holde tårene tilbake, og må ta en pause før hun kan fortsette. Litt senere sier hun:

– Jeg kjenner når jeg sitter her at vi har ikke bearbeidet dette ennå. Det kommer til å ta litt tid. Vi er tre ulike personer med tre ulike sorgprosesser. Men vi har ikke snakket så inngående om det før

«Selvportrett» får førpremiere for familie og venner 12. januar i Oslo, med mottakelse på Oslo rådhus etter visningen.

Så vises den under filmfestivalen i Tromsø, og lanseres på norske kinoer 17. januar, sammen med bok og fotoutstilling, og filmmusikken laget av Susanne Sundfør. «The Gatekeeper» på Shoot Gallery blir Lene Marie Fossens første separatutstilling i Oslo.

Margreth Olin. «Selvportrett» om den anoreksirammede fotokunstneren Lene Marie Fossen.

Produsent og medregissør Margreth Olin. Foto: Mimsy Møller

Margreth Olin: – Dette er både et kunstnerportrett, og en film om anoreksi. Anoreksi er psykiatriens mest dødelige sykdom.

Katja Høgset: – Lene var veldig synlig syk. Men hun var mye mer enn sykdommen.

Ville stoppe tiden

I «Selvportrett» forteller Lene Marie Fossen om hvordan hun sluttet å spise da hun var ti år gammel. Hun ville stoppe tiden, og anoreksien stoppet utviklingen av puberteten, slik at kroppen hennes forble som et barns.

Til konfirmasjonen fikk hun et fotoapparat av foreldrene. Også fotografering kunne stoppe tiden for Lene Marie Fossen. Mens hun var inn og ut av behandling for alvorlig anoreksi, fant hun glede og styrke i å ta bilder. I filmen møter vi henne første gang på tur til Hellas i 2015, der familien pleide dra på årlige ferier. Her tok hun de oppsiktsvekkende selvportrettene som ga henne anerkjennelse som kunstfotograf.

Espen Wallin: – Jeg har kjent Lene siden rundt 2009, da jeg hadde en fotoworkshop, og hun ville lære Photoshop. Hun begynte å sende meg bilder, og den enestående styrken i bildene hennes, inspirerte meg til å begynne å filme henne. Jeg ble med henne til Chios i 2014 for å filme.

I filmen følger Espen henne i møte med fotograf Morten Krogvold, kunstnerisk leder for fotofestivalen Nordic Light. Krogvold utropte henne umiddelbart til et talent i verdensklasse, og satte opp en utstilling med bildene hennes på Nordic Light i 2017. Bildene og Fossen vakte oppsikt, med spredning i sosiale medier og en rekke medieoppslag. En reportasje med Lene Marie Fossen i VG ga fotografen prisen for beste portrett i kåringen av årets pressebilder 2017.

Lene Marie Fossen var i forhandlinger med prestisjetunge Fotografiska Museet i Stockholm om å stille ut de enestående selvportrettene, før anoreksien gjorde at hun ble tvangsinnlagt i 2018.

Les også: Anoreksipasient – «Jeg er skuffet over helsevesenet og hvordan de behandler oss»

Margreth Olin var opptatt med kinodokumentaren «Barndom» (2017) da Espen Wallin kom til henne med ideen om en dokumentarfilm om Lene Marie Fossen, som da fortsatt var et ukjent navn. Lene Marie Fossen bodde hele livet hjemme på gården hos moren Torill på Østre Toten, og stilte ut bildene sine første gang lokalt i 2011.

Margreth Olin: – Espen kom til meg mot slutten av 2016, han viste meg Lenes bilder og noen opptak han hadde klipt sammen. Jeg fikk umiddelbar tillit til Espen og hans intensjon om å lage en film om Lene. Helt konkret var det bildene til Lene, som jeg så før jeg møtte henne, som fikk meg til å gå inn i dette filmprosjektet.

Katja Høgset: – Da jobbet jeg med Margreth på dokumentaren «Fengslet og forlatt», som også handler om alvorlig psykisk lidelse. Siden Margreth ikke hadde mulighet til å gå 100 prosent inn i dette prosjektet som regissør, spurte hun meg om å ta co-regi på filmen, med Espen som fotograf. Det føltes viktig for meg å fortelle Lenes historie. Lene og jeg var like gamle, men i utrolig forskjellige livssituasjoner. Det var fint å være flere om et prosjekt som var så utfordrende.

###

Lene Marie Fossen. Fra filmen «Selvportrett»

Espen Wallin: – I lange perioder før Katja og Margreth kom med var jeg den eneste Lene hadde, utenom familien og behandlingsapparatet. Jeg visste at jeg ikke kunne gi henne opp. Da hadde hun ingen andre. Jeg hadde ingen støttespillere før jeg fikk dette unike teamet her.

Margreth Olin: – Da Katja og jeg gikk inn i Espens prosjekt, var tanken å lage en film om å kjempe seg ut av sykdom. Etter hvert skjønte vi at hun på et tidspunkt ville dø av sykdommen. Da hun ble innlagt på tvang i 2018 og kom ut av tvangsbehandling 8. mars 2019, begynte vi å tenke at det var et spørsmål om tid. Men at det skulle skje så fort, var jeg likevel ikke forberedt på. Lene hadde sånn en enorm livskraft og evne til å kjempe.

Katja Høgset: – Første gangen jeg møtte Lene følte jeg det nesten utrolig at hun levde, for hun var så underernært. Så ble jeg kjent med henne og merket denne enorme livskraften. Men da hun fikk nakkeskaden (etter en trafikkulykke) klarte ikke kroppen å hente seg inn. Det ga henne en fysisk smell, hun mistet håp, og så ble tilstanden fysisk forverret.

Les også: Målet mitt var å ikke spise på en hel dag

Flere ganger underveis måtte filmteamet stoppe opp og vurdere om det var forsvarlig å fortsette filmprosjektet med tanke på Lene Marie Fossens helsesituasjon. Hver gang ble svaret ja, etter påtrykk fra Lene Marie Fossen, og med samtykke fra foreldrene.

Margreth Olin: – Det var viktig for Lene å få ferdig denne filmen, hun var hele veien klar på dette. Samtidig har vi brukt mye tid på å gjøre våre egne vurderinger, som filmskapere, uavhengig av hva Lene og foreldrene hennes sa. Jeg måtte selv være trygg på at dette var forsvarlig.

Katja Høgset: – Lene var veldig engasjert i filmprosjektet.

Espen Wallin: – Hundrevis av ganger sa hun det til meg: Lover du at det blir film, Espen? Lover du? Lover du?

Margreth Olin: – Norsk filminstitutt ga oss helhjertet støtte til prosjektet og fulgte det opp hele veien. Ikke alle ville våget å backe et slikt prosjekt, siden Lene var så alvorlig syk. Og det var aldri sånn at vi følte vi måtte fullføre filmen fordi vi hadde fått støttemidler. Vi var klare på det overfor filminstituttet: Det kan være at denne filmen aldri kommer ut. Livet har alltid forrang for filmen. At vi lagde film, skulle aldri stå i veien for Lenes behandling og helse. Men Lene var aldri i tvil og foreldrene var aldri i tvil. Helt på det siste hadde Lene og jeg en samtale der hun ønsket at filmen skulle lanseres etter planen 17. januar.

Lene Marie Fossen med moren Torill. Fra filmen «Selvportrett»

– Lene og jeg hadde et sterkt og nært forhold. Det har vært tomt og trist her etter at Lene døde, sier Lene Marie Fossens mor Torill til Dagsavisen.

– Filmen var viktig for Lene, og jeg er innforstått med at den nå blir vist. Det er viktig å få fram kunsten hennes, først og fremst. Lene lever gjennom kunsten. Så er det også viktig å skape forståelse for sykdommen hennes, sier Torill Fossen. Hele livet bodde Lene hjemme hos moren på familiegården på Kolbu, foreldrene ble skilt i 2005. Faren Geir har hele veien tatt del i hjelpen og behandlingen av datteren, og er også med i filmen.

– Lene selv ville at filmingen skulle fortsette. Lenes far og jeg visste at dette var hennes ønske. Jeg så filmen i sommer før den var helt ferdig, og det var sterkt å se. Men det var en veldig fin film. Det er vondt at hun ikke får oppleve filmpremieren og fotoutstillingen som hun hadde gledet seg til, sier Torill Fossen.

Skapertrang

I filmen ser vi også Lene Marie Fossen fotografere lokalbefolkning og flyktningbarn på Lesbos, i sterke og nærgående portretter som hun også stilte ut.

Espen Wallin: – Hun var så tett på de hun tok bilder av. Jeg har jobbet lenge som fotograf selv og vet hvor vanskelig det kan være å fange en personlighet på et kort møte. Hun fikk raskt tilgang til den virkelige personen i bildet. Det var et talent hun hadde.

Katja Høgset: – Lene hadde en veldig livskraft og en skapertrang, jeg tror det var det som gjorde at hun overlevde så lenge med sykdommen.

Espen Wallin: – De eneste gangene hun følte at hun levde og ble sulten var når hun tok bilder. Det ville hun gjøre mer av. Det kunne være en vei ut.

Margreth Olin: – Man skulle tro at det var sykdommen som var det dominerende i møtet med en person som Lene, men det var ikke det, med Lene var det kunsten som var det viktige. Over Lenes bilder er det en himmel, en religiøs dimensjon. Hun står i en tradisjon av andre store kunstnere, forfattere og filmskapere som jeg selv har hatt et forhold til på min vei som filmskaper. Jeg ble sterkt berørt av bildene hennes med en gang jeg møtte dem. Kroppen til Lene forteller om lidelsen i alvorlig anoreksi, men den forteller også noe mye mer allment om lidelse.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Lene Marie Fossen: «Untitled». Chios, 2017. Foto: Lene Marie Fossen/Willas Contemporary

Så den ferdige filmen

Den opprinnelige planen for «Selvportrett» var kinopremiere november 2019. Opptakene ble avsluttet på forsommeren 2019, og filmteamet startet på etterarbeidet. Samtidig var det blitt klart at Lene Marie Fossen kanskje ikke ville overleve fram til premieredato, som av forskjellige praktiske årsaker – Margreth Olin jobber også med en spillefilm – var blitt satt til 17. januar 2020. Fossen fikk se en uferdig versjon av filmen i sommer, og så den endelige versjonen i midten av oktober, da hun var innlagt på Østre Toten sykehjem.

Katja Høgset: – Espen og jeg var hos henne og viste den ferdige filmen en uke før hun døde – Margreth var på reise. Vi satt der sammen med henne, men hun ville se slutten alene. Det var veldig sterkt.

Espen Wallin: – Hun var stolt over filmen.

Margreth Olin: – Hun hadde klare meninger etter å ha sett filmen i klippen, og kom med innspill som var gode. Så ba hun om å få se filmen på ny helt på tampen. Hun ringte meg etter den siste visningen og sa at filmen var nydelig, og at hun var takknemlig for at filmen ble ferdig. Og hun var glad for musikken til Susanne Sundfør. Susanne og Lene var venner, Susanne besøkte henne flere ganger, også på slutten da Lene lå på sykehuset. Både med og uten oss.

Susanne Sundfør har laget både filmmusikk og sangen «When The Lord» for «Selvportrett». Sundfør er med i filmen når hun besøker Lene Marie Fossen mot slutten, og synger sangen «Mantra» for henne ved sykesengen.

Les også: Portrettet - Margreth Olin: Kvinnen fra Stranda

Lene Margrethe Fossens siste dager er ikke med i filmen. De siste opptakene er fra før sommeren.

Margreth Olin: – Vi hadde mye og nær kontakt med Lene helt fram til hun døde. Men da var vi der som privatpersoner. Det hadde ikke noe i filmen å gjøre.

Espen Wallin: – Vi var hos henne tirsdagen og viste henne den ferdige filmen. Onsdagen fikk hun beskjed av legene om at kroppen ikke lenger tok til seg næring. Fredagen var jeg hos henne på sykehuset og tok farvel. Mandag, eller natt til tirsdag, døde hun.

Wallin har fortalt kortfattet og nøkternt, nå snur han seg bort. Rundt kafébordet vårt blir det taust, midt blant skrålende barn, skramlende servitører og amerikanske julesanger.

– Hvordan var det å ta farvel på denne måten?

Espen Wallin: – Det var surrealistisk, forferdelig, og rart. Men det var også en fin stund. Hun pratet ikke så mye om døden. Hun var litt varm, hun ville at jeg skulle stryke pannen hennes med en kald og fuktig klut. Uten at det ble sagt så mye uttrykte vi takknemlighet for tida vi hadde hatt. Men hun var alltid så sterk at jeg likevel tenkte: Dette går bra. Så det var vanskelig å si noe endelig farvel.

Tabubelagt

Margreth Olins forrige kinodokumentar «Barndom» ble vist for skole- og utdanningssektoren i samarbeid med Utdanningsforbundet. På «Selvportrett» har Olin hatt Rådet for Psykisk Helse og Norske Kvinners Sanitetsforening som hovedsamarbeidspartnere. De har støttet filmen finansielt, og skal sammen med filmskaperne arrangere visninger av «Selvportrett» i helsesektoren.

Les også: Margreth Olin om «Barndom»: - Jeg vil påvirke politikerne

Margreth Olin: – Vi har levd så tett på Lene over så lang tid at vi har fått innsyn i behandlingshistorien hennes, selv om ikke behandlingen tar så stor plass i filmen. Derfor vil vi gjerne videreformidle det vi har sett og lært til de som behandler anoreksi og spiseforstyrrelser.

Katja Høgset: – Lene var ung da hun ble syk. Statistikken viser økende tall for psykisk sykdom blant ungdom. Anoreksi og spiseforstyrrelser er fortsatt tabubelagt. Filmen gir en mulighet til å snakke om dette.

Lene Marie Fossen, her på Chios hvor hun tok mange av sine slående selvportretter. Fra filmen

Lene Margrethe Fossen på Chios. Foto fra filmen

Margreth Olin: – Lene var så syk at uansett hvor mye vi ville, kunne vi ikke hjelpe henne ut av sykdommen. Men det vi kan gjøre for å hjelpe, er å fortelle om Lenes erfaringer med å leve så lenge med denne sykdommen, og Lenes sterke behov, som hun deler med andre alvorlig syke, om å bli sett for det mennesket man er, ikke som en sykdom.

I Margreth Olins minneord over Lene Marie Fossen, gjengitt i Dagbladet, skrev Olin at det å følge Lene Marie Fossen og foreldrene disse to årene har gjort «livsendrende inntrykk».

Margreth Olin: – Rent personlig har jeg i denne tiden hatt problemer med håp. Selve tilliten til livet. Og håpet om å kunne hjelpe noen som filmskaper – det å følge Lene inn i døden har skapt noen dypere refleksjoner rundt det for min del.

Gjennom intervjuet har de tre filmskaperne ofte referert til Lene Marie Fossen i presens – «Lene er», ikke «Lene var». Noen steder i utskrivingen av intervjuet er presensformen endret, noen steder er den beholdt. For eksempel:

Espen Wallin: – Jeg har vært med på noen sånne møter der Lene prater til et publikum, og man ser hvordan hun beveger mennesker med historien sin. Foreldre til barn og unge som har kreft eller som har forsøkt å ta sitt eget liv – jeg har sett hvordan foreldrene finner styrke i Lenes historie. Jeg tror filmen og arrangementene rundt den vil være til stor nytte for mange. Lene vil leve lenge, hun.

Etter en times samtale konkluderer de:

Katja Høgset: – Vi hadde alle ønsket at hun var her. Det blir veldig rart å stå der på premieren uten henne. Det er vanskelig å forstå at hun ikke lever. Jeg tenker at hun fortsatt er her. Lene er en du ikke glemmer.

Margreth Olin: – Det henger en kjole klar som en designer har laget til henne. Lene skulle ha den på premieren. Hun gledet seg til å være til stede på visninger og fortelle om bildene sine og erfaringene rundt sykdommen. Det er vondt at Lene ikke får vært med, men vi kan velge å tenke at det nå er enda viktigere å løfte fram Lenes fortelling.

* Søndag 5. januar har «Selvportrett» åpen førpremiere på Gimle kino i Oslo. Margreth Olin deltar i samtale med Morten Krogvold

Les også: Den livsfarlige ventetida

Mer fra Dagsavisen