– Hvorfor slipper menn unna?

– Jeg kan ikke konkludere med at all skandinavisk film preges av denne tendensen, men det jeg har funnet er at kvinner, inkludert unge kvinner, er de som i stor grad fremstilles som privilegerte og ansvarlige for å rette opp på global ulikhet, sier Julianne Yang til Dagsavisen.

Hun har akkurat levert sin doktoravhandling om hvordan privilegier og global ulikhet blir representert i skandinavisk film og TV. Forskningsprosjektet er del av et større prosjekt ved Universitetet i Oslo, kalt «Scandinavian Narratives of Guilt and Privilege in an Age of Globalization».

– Satt på spissen, ser vi skandinaver på oss selv som humanitære og gode, men samtidig rike og bortskjemte. Dette er ofte oppe i media i dag, og er en slags identitetskrise som former det skandinaviske selvbildet, forteller Yang.

– Blond og naiv

Hun trekker fram den reality-inspirerte dokumentarserien for Aftenposten, «Sweatshop» som et av forskningsobjektene hun har sett på.

I serien blir tre norske ungdommer invitert til å reise til Kambodsja for å lære om klesindustrien. Selv om serien handler om at industrien er urettferdig, handler den også om det å være ung og privilegert, og hvordan det er å være rik, når andre er fattige.

– Serien låner fra reality-sjangeren, ved at den fokuserer på individer som ikke er bra nok som de er, og som må gjennom en personlig transformasjon. Det er et underliggende premiss i nesten all reality-TV, sier Yang.

– I denne serien kommer dette med kjønn inn i bildet og ligger implisitt i hele serien. Når ungdommene blir introdusert, for eksempel, vises klipp av motebloggeren Anniken som fremstiller henne som blond, bortskjemt og naiv. Du trenger ikke å lese mellom linjene for å se at hun er «problemet», og hun skal fikses. Hun greier å bli et «nytt og bedre menneske» i løpet av serien, og det er veldig normativt å fremstille henne på den måten.

– Drøyt

Selv om serien handler om en gutt og to jenter, blir det mer fokus på jentene og deres ansvar i løpet av serien, mener Yang. Hun synes det er viktig å spørre seg hvorfor nettopp kvinner blir fremstilt som de som må ta ansvaret.

– Og det er særlig de som etter hvert bokstavelig talt retter blikket mot kamera og sier at de store kleskjedene må ta ansvar for arbeiderne sine. Jeg synes det er interessant at serien legger så mye ansvar på jentene og gjør ungdommers klesforbruk til det store problemet. Hvis du vil snakke om etikk og forbruk, hvorfor ikke snakke om voksnes, og ikke minst voksne menns, forbruk? spør hun.

– Jeg synes det er litt drøyt, og litt for lett, å kritisere unge for deres klesforbruk. Voksne har langt større kjøpekraft enn disse ungdommene. Vil du virkelig snakke om etikk og forbruk, hvorfor ikke snakke om teknologi, om mineralene i mobiltelefoner man kjøper? De graves fram i gruver der arbeiderne har grusomme arbeidsforhold. Og mobilene settes sammen i fabrikker der arbeiderne ikke har det stort bedre enn de som jobber i tekstilfabrikker, sier Yang.

De som slipper unna

Forskeren mener det er viktig å snakke om hvem som slipper unna når man ansvarliggjør privilegerte skandinaver i film og annen populærkultur.

– Når du gir en sosial gruppe skyld og ansvar, er det andre som slipper unna. Vi må spørre oss hvem det er som stadig vekk slipper unna. Hvorfor er det ikke mer fokus på menn, og spesielt voksne menn? Ser vi på hvem som har makt i samfunnet, og hvem som kan gjøre en forskjell, så er det jo dem. Hvorfor slipper denne gruppen allikevel unna? Har det noe med maktforhold i samfunnet å gjøre – og ikke minst, har det noe med maktforhold i media å gjøre?

– Er det et problem at unge mennesker blir emosjonelt involvert i store saker som handler om global økonomi og verdenspolitikk? Hva slags holdning til unge jenter og ungdommer generelt er det?

Det sier produsent for «Sweatshop»-serien, Pål Karlsen.

Han er uenig i Yangs problematisering av fremstillingen av de unge jentene i serien.

– Hva tenker du om påstanden om at jentene i Sweatshop fremstilles unge og naive, og før de så blir aktivister og de som tar ansvar for det å være privilegert? Burde ikke rike menn med langt større kjøpekraft også stilles til ansvar i media?

– Jeg er helt uenig. Dette er jo tvert imot en påstand som virkelig stakkarsliggjør våre deltakere. De vet hva de gjør og de vet hva de har vært med på. Derfor har de også blitt engasjert i saken langt utover det man kunne forvente av en liten nett-tv-serie. «Sweatshop» bruker en filmdramaturgi for å engasjere unge seere som er helt universell i filmproduksjon. Man setter premisser for dem som skal delta i et slikt program først, og at de lærer underveis. Det er ikke akkurat sprengstoff å se det. Er det ikke flott at unge jenter tar det ansvaret om ingen andre gidder? Jeg synes det er en tåpelig «enten eller»-problemstilling. Det handler om at alle skal ta ansvar. Unge jenter skal også ta sin andel. Og guttene skal ta sin andel. Voksne menn skal ta sitt samfunnsansvar, og voksne kvinner skal ta sin andel av ansvaret. Det er virkelig ingen motsetning her.

– Synes du mediebildet speiler dette samfunnsansvaret som alle skal ta del av på en rettferdig måte?

– Det som er saken med mediene, er at alle er på jakt etter unge seere og lesere. Det er klart det er en markedsmessig interesse der. Og det kan sikkert sees som bevis på at mange foretrekker å se disse seriene der de unge motebrukerne er hovedpersoner i seriene. Men er det et problem? Jeg er litt lei av alle disse «enten eller»-greiene. Det føles som bortkastet fokus og tid, sier Karlsen.

Underbygger normer

Ulikheten som «Sweatshop»-serien handler om er alles ansvar, påpeker Julianne Yang.

– Denne typen forskning bidrar til at vi kan bli mer bevisste på hvordan film og medier underbygger og utfordrer rådende normer i dagens skandinaviske samfunn.

Hun mener det er viktig å bli bevisst på hvordan film og TV former måten man ser verden på, og måten man betrakter det å være privilegert.

– Disse mediene er et sted man kan forsterke stereotypier og utfordre dem, avslutter hun.