Hvorfor liker vi å gå på ski? Hun skriver bok om sin egen skiglede

– Jeg fryser jeg også. Veldig ofte. Forskjellen mellom meg og mannen min er at han ikke ser poenget. Hvorfor utsette seg for ubehag når det ikke er nødvendig? Mens jeg syns naturopplevelsen, følelsen av å bruke kroppen, hvordan tankene frigjøres og flyter fritt – at alt det er så fint at jeg syns det er verdt det. Jeg vet jeg blir varm, sier Kari J. Spjeldnæs.

Etter rundt tretti år i norsk forlagsbransje debuterer Aschehougs forlagsdirektør for litteratur selv som forfatter. Boka heter «På ski fordi», med undertittelen «Om gleden ved å gå på ski. Forsøk på en beskrivelse».

– Utgangspunktet er at jeg er veldig glad i å gå på ski. Da mannen min for to år siden ble diagnostisert med en alvorlig sykdom, ble mange ting satt på spissen, i livet og hverdagen. Jeg ble mer opptatt av å gjøre ting jeg virkelig liker. I mitt tilfelle å gå på ski, sier Spjeldnæs.

Uinteressant glede

Ektemannen heter Thomas Hylland Eriksen og er sosialantropolog, med spesiell interesse for hvordan nasjonalitet og identitet henger sammen.

– Jeg var lei hans kommentarer av typen «selvsagt er du glad i å gå på ski, du er jo norsk». Det er mange år siden jeg sluttet å komme hjem og fortelle «åh, i dag var det fantastisk i løypa, skogen var så vakker!» På en måte er jo det en naturlig tilpassing i forholdet, noe mange kjenner seg igjen i. Men så gikk det en liten søren heller i meg. Jeg vil at han skal forstå hvorfor jeg er så glad i å gå på ski! Jeg opplevde at min skiglede ble avvist som litt uinteressant. Og det fant jeg meg ikke helt i, sier hun.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Ikke misjon

En idé var sådd. Forlagsdirektør Spjeldnæs ville selv skrive bok. For å forklare.

– Det er helt greit at både Thomas og andre ikke liker å gå på ski. Det er ikke min oppgave å misjonere. Men det jeg hadde vanskelig for å akseptere var at han ikke ville gå inn i min opplevelse av min skiglede. Det handler om å bli forstått. Egentlig er det et ganske alvorlig tema. Etter mange-og-tjue år opplevde jeg at et felt som var veldig viktig for meg var blitt ikke-tema for oss. Det handlet ikke om å frelse ham, men om å skape forståelse for noe som er viktig for meg, sier hun.

Typisk norsk

Men så var det dette med identiteten igjen. Og det norske.

– Jeg kunne ikke skjønne at det skulle være så vanskelig for meg – jeg som er så opptatt av språk og ord – å forklare hva jeg mente. Så for å klare det, grep jeg det til det som er mest nærliggende for meg. Nemlig bøker. Min mann er på alle måter en akademiker. Jeg tenkte jeg måtte bruke akademikernes metode, finne begrunnelse utover min egen opplevelse.

Men jo mer Kari Spjeldnæs leste, dess tydeligere ble det at skiløping ikke er bare personlig. I hvert fall ikke i Norge. Her er det også noe nasjonalt.

– Ganske motvillig skjønte jeg at «det norske» måtte bli del av boka. Da jeg begynte, tenkte jeg at det var en trekant her: skiene, mannen min, og meg. Men det var en veldig naiv forestilling. For når man begynner å lese det som er skrevet om å gå på ski i Norge, så knyttes det kjapt til norsk kultur og identitet. Jeg har tenkt på min skiglede som en privat ting, knyttet til natur. Men slik er det ikke i skilitteraturen. Til alt overmål har altså Thomas hatt som gjennomgangstema i sin forskning å se på nasjonal identitet og identitetsbygging i et transnasjonalt perspektiv. Jeg hadde ikke lyst å gå inn i det feltet. Ikke i det hele tatt. Men det ble umulig å la være.

Kari J. Spjældnes FOTO: PRIVAT

Eva Nansen

Særlig følger hun Eva Nansen (1858-1907), født Sars, som var gift med en viss Fridtjof.

– Den 3. mars 1893 skriver Eva et flammende leserbrev for at kvinner skal få gå på ski. Jeg ble nysgjerrig på hennes historie. Hun var en veldig dyktig skiløper i sin tid. Men om hun ikke var blitt gift med Fridtjof, ville vi aldri hørt om henne, sier Kari Spjeldnæs.

Det er generelt lite å høre om kvinnelige skiløpere gjennom tidene.

– Med svært få unntak er det bare menn som har skrevet om skihistorie og tatt eierskap til den. Mange av mennene har gjort en god jobb. Men det er ikke til å tro at det ikke fins flere damer når jeg blar gjennom kilde- og registerlister over skibøker. Ett hederlig unntak er Karin Berg, som var direktør for Skimuseet i mange år, og Ingrid Wigernæs skrev «Mot mål med jentut’n», om livet som toppidrettsutøver i langrenn. Ellers er det et påfallende fravær av kvinner i skilitteraturen, sier Spjeldnæs.

– Så jeg har hatt som ledetråd å finne kvinner som går på ski. Jeg ble rystet da jeg fant ut at kvinner ikke fikk stille til start i Birkebeinerrennet før i 1976. Da Oslo skulle arrangere vinter-OL i 1952 var det førte gang kvinner stilte til start på lik linje med menn. Og det tilsynelatende mest fordi den Den internasjonale olympiske komité satte som premiss at om Oslo skulle arrangere, så de måtte sette opp kvinneklasser også.

Fertilitetsfrykt

Fremdeles går flere menn enn kvinner på ski.

– Det betyr ikke at jeg er alene som kvinne i løypa. Men i turrenn er det for eksempel flere menn. Jeg talte hvor mange kvinner over 70 som gikk Birken. Selv om jeg la sammen alle de siste ti årene, var de fremdeles færre enn manneklassen ett av årene. Kvinner har gått mindre på ski, og sluttet tidligere på ski. Det kan endre seg. Så sent som på femtitallet var man redd for kvinners fertilitet, at den ble skadelidende av fysisk fostring. Et ubesvart spørsmål for meg i stoffet om Eva Nansen, er hvorfor hun sluttet å gå på ski etter at hun etablerte seg med barn og stort hus. Kanskje var det grunnen, sier Spjeldnæs.

Les også: Disse kan vinne publikumsprisen for beste europeiske film

Født uten ski på beina

Nå er boka ute. Mannen er fremdeles syk. Men «På ski fordi» virket.

– Han forstår bedre nå, hvorfor jeg liker så godt å gå på ski. Men for Thomas er det aldri sånn at man finner det endelige svaret. Han finner alltid nye spørsmål. Og hans fysikk nå tilsier at han ikke kommer til gå så mye mer på ski. Det er ikke noe stort tap for ham. Selv om jeg ikke vil utelukke at han etter å ha lest boka ville likt det bedre.

Kanskje ligger mye av forskjellen ekteparet imellom i noe så enkelt som at de er oppvokst ulike steder.

– Jeg er oppvokst med skigåing. Thomas er ikke det. Han kommer fra Nøtterøy, fra en familie som ikke gikk på ski. Min familie gikk på tur hver søndag. Jeg var langt oppi tenåra før det gikk opp for meg at ikke alle familier gjorde det. Hva man er oppvokst med og ser på som det vanlige har nok mye å si. En ting jeg har lært ved å gå inn i stoffet, er en erkjennelse av at de forskjellene som dannes når man er barn er vanskeligere å komme over enn jeg først hadde trodd og tenkt. Kulturbiten er større enn jeg trodde.

Les også: Glitrende «Hvem er redd for Virginia Woolf?»