Hvor norsk kan det bli?

KUNST

Anne Ingeborg Biringvad og Kristin Lindberg

«Åttekrossen – et møte mellom samtidskunst og folkekunst»

PRESTFOSS (Dagsavisen): Når vi tenker etter, vet jo de fleste at folkekunst har vandret på tvers av kulturer og kontinenter. På samme måte ser vi at samtidskunsten er global og krysser landegrenser uten problemer. Like vel opererer vi med nasjonale skillelinjer og kulturelle særtrekk. Det er ikke så rart – det er jo hyggelig å ha noe å være stolt av.

Denne problematikken er noe av det utstillingen «Åttekrossen» forsøker å si noe om. Blant annet. Det er en sanselig og herlig brokete utstilling som engasjerer på flere plan. Den er en hybrid, en blanding av kunstutstilling og folkekunst som fremstår som et overflødighetshorn. Og den utfordrer stereotypiene vi måtte ha om skillelinjene mellom «høy» kunst og folkekunst. Du finner utstillingen på et ganske atypisk «galleri», dypt inne i det østlandske innlandet. «Åttekrossen» vises i flere historiske trebygninger på folkemuseet i Sigdal, på tettstedet Prestfoss i Buskerud. Plasseringen kunne ikke vært bedre, midt mellom Blaafarveværkets moderne kunstutstillinger litt lenger sør og Kunstnerdalen lenger nord. Her finner du kunstnerhjemmene Lauvlia og Hagan, til henholdsvis Theodor Kittelsen og Christian Skredsvig. Begge kunstnere var opptatt av folkekunst og historie, myter og sagn.

De senere år er kunsten blitt mer åpen, skillelinjer er blitt bygget ned. Men i enkelte forhold kan frontene fortsatt være steile. Når det kommer til relasjonen mellom samtidskunst og kunsthåndverk på den ene siden, og folkekunst og brukskunst på den andre, gjelder fortsatt Kiplings ordtak «East is East, and West is West, and never the twain shall meet». Slik kan det i hvert fall synes.

Saken fortsetter under bildet.

Den største installasjonen i Sigdal museums hovedbygg er en salig blanding av folkekunst og moderne kunst. Foto: Lars Elton

Folkekunst har fortsatt et annenrangs stempel. Hvor dumt det er ser vi i utstillingen «Åttekrossen». Der møter folkekunsten kompetente samtidskunstnere. Bildekunstner Anne Ingeborg Biringvad (født 1967) har laget bok og jobbet med temaet i flere år. I 2016 hadde hun en tilsvarende utstilling på Tjuvholmen, i Galleri Semmingsen. Hun har samlet åklær, putetrekk, duker, broderte malerikopier og andre folkelige tekstiler i en årrekke. Det har vært en enkel jobb. Disse tingene har ligget i hauger på loppemarkedene. Kjøperne har vært få, og ofte har hun kunnet ta med seg sekker hjem. Forrige generasjons stoltheter er blitt vår generasjons avfall.

Biringvad har skapt utstillingen sammen med Kristin Lindberg (født 1950). Hun er en erfaren tekstilkunstner med spesiell interesse for folkekunstens ikonografi. I utstillingen viser hun flere tepper der åttebladrosens elementer er forstørret til det ugjenkjennelige. Biringvad og Lindberg har invitert med fem kunstnerkolleger, flere lokale folkekunstnere og folkemusikere. Sammen har de gjort møtet til en herlig utstilling med ideologiske utfordringer.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Man kunne lett tro at de mange åklærne og den øvrige folkekunsten er det viktigste ved utstillingen. Men selve nøkkelverket er et unnselig maleri som henger oppe under taket, i hjørnet av finstua i det vakre bygget Plassane på Sigdal museum. Det er et lite, kvadratisk og aldeles sort maleri. Det er en påminning om ett av den moderne kunsthistoriens viktigste verk, Kasimir Malevitsj’ «Sort kvadrat». Det hang på akkurat samme måte da han viste det første gang i 1915. I det andre hjørnet henger et ikon, på samme måte som tradisjonen var i russiske hjem på den tida.

Malevitsj’ maleri regnes som ett av den modernistiske kunstens reneste verk, og omtales som et høydepunkt i den moderne kunsthistorien. «Sort kvadrat» trekkes gjerne fram for å vise at modernistene, i motsetning til 1800-tallets naturalistiske og idealiserte billedkunst, var ute etter å forenkle og knytte kunsten til det billedkunsten faktisk dreier seg om: Maling på et lerret. Dessverre førte dette til at det dekorative ble marginalisert under modernismens fremvekst. Kunst som kunne assosieres med kitsch, dekorativ kunst og det ornamentale falt til bunnen av hierarkiet og ble utradert fra den elitistiske kunstens domene. Det burde vært annerledes: Det som lett blir glemt i denne sammenhengen er at Malevitsj var meget opptatt av russisk folkekunst, og at hans sorte kvadrat refererer til ikonets form og innhold. Det er også verdt å nevne at Picasso utviklet kubismen med heftig inspirasjon fra afrikanske masker.

Saken fortsetter under bildet.

Sigdal museum er et lite friluftsmuseum som også har et betydelig folkemusikksenter. Utstillingen «Åttekrossen» vises i og utenpå de historiske bygningene. Foto: Kristin Lindberg

Den tette forbindelsen mellom modernistisk kunst og folkekunst er blitt glemt. Å gjenopprette denne kunnskapen er ett av siktemålene med «Åttekrossen». Dermed gir den også legitimitet til og hever statusen til den nedvurderte folkekunsten. Jeg greier ikke å gå uberørt gjennom denne utstillingen. Jeg blir imponert over det store antallet timer som er nedlagt for å lage alt som vises fram. Men jeg blir først og fremst imponert over den store kreativiteten og variasjonen. Min respekt og interesse for folkekunst har steget atskillig. Utstillingens moderne maleri- og tekstilvariasjoner i kombinasjon med åklær, putetrekk og andre tradisjonsgjenstander bekrefter utstillingens undertittel, «et møte mellom samtidskunst og folkekunst». Ved å vise tradisjonstekstiler fra Afghanistan, India, Kina, Marokko, Norge, Sri Lanka og Tyrkia peker kunstnerne på de grunnleggende motivenes universelle karakter. Abstraksjon og nonfigurative former ble ikke funnet opp av modernistene for hundre år siden.

Kunstnernes påstand er at ruten i korsstingsbroderiene er den første byggesteinen i menneskets abstrahering av livet gjennom kunstneriske uttrykk. Dette grunnleggende symbolet kan også sees som den første pikselen. Slik møtes folkekunsten og akademitradisjonen innen kunsten, og linjene knyttes til det mest moderne, matematisk baserte kulturuttrykket, datateknologien. Men fortsatt er arenaen for disse tankene plassert i periferien av det norske kunstsystemet. Dette burde ikke stoppe på Sigdal museum. Det er nok stoff i dette til at Nasjonalmuseet burde finne det interessant. Da kan de jo til og med få til et samarbeid mellom de ulike disiplinene museet representerer. Nasjonalmuseet er jo mer enn et kunstmuseum. De trenger også folkekunsten.