Hverdagslig aktualitet

UTSTILLING

«Høstutstillingen 2017 – Statens 130. Kunstutstilling»

Kunstnernes hus, Oslo

Til 15. oktober

Det har vært valg. Da jeg var og så Høstutstillingen tirsdag, dagen etter stortingsvalget, satt opplevelsen fortsatt i kroppen. Jeg er blant de mange som er skuffet over valgresultatet. Og jeg er ikke i tvil om at omstendighetene farget min opplevelse av utstillingen. Diskusjonen om kunst og politikk har noe med hverandre å gjøre er veldig gammel, samtidig som jakten på det eksepsjonelle og perfekte rir samfunnet som en mare. Dette var ting som surret i hodet mitt mens jeg gikk rundt og så på kunsten. Jeg fikk ikke noe stort «kick», men jeg syntes det var jevnt god kvalitet på de mange ulike enkeltverkene. Jeg fant – tross alt – ikke noe jeg mislikte eller syntes var dårlig.

Det var da det slo meg at det er mer enn godt nok. At Høstutstillingen med sitt mangfold og sprikende tendens er et uttrykk for det samfunnet vi lever i. At det er slik at denne utstillingen, som «kunsteliten» hater og nekter å forholde seg til (referer fjorårets debatt i forkant av Høstutstillingen, der en dyp, inngrodd skepsis kom til overflaten), er et utmerket uttrykk for det demokratiet vi er glade for å leve i – til tross for, eller på grunn av, valgresultatet. Samfunnet og demokratiet er ikke perfekt, men vi jobber hele tida for å forbedre det. Det gjelder også kunstnerne og kunsten.

Les også: Han synes Høstutstillingen bør legges ned. Men det hindrer ham ikke i å delta selv.

Så det er ikke noe galt ved det som «bare» er godt nok. Det fikk jeg bekreftet da jeg satte meg ned for å titte i katalogen. I ett av hjørnene i overlyssalene står et bord med to stoler, og jeg tenkte det var gjenglemte rekvisitter fra monteringen. Det var ikke så rart at jeg trodde det, for monteringen var ikke helt ferdig og rundt omkring på gulvet lå en katalog, en penn og et kamera lettere henslengt. Tilfeldighetene spilte meg et puss, for de nevnte rekvisittene tilhørte en kritikerkollega som kom og plukket dem opp like etterpå.

Det var da jeg oppdaget at bordet med stolene er kunst. Jeg (av alle) burde jo skjønt at det er et kunstverk, men det var først da jeg bladde i katalogen og så et bilde av bordet og stolene at jeg forsto hva jeg satt på. Situasjonen var ganske komisk. At kunstverket også viste seg å tilhøre en kritikerkollega gjorde situasjonen enda morsommere. Så her har du beviset: Selv kunstkritikere kan ha problemer inniblant …

Verket bærer tittelen «The Art Critic is Present» og er laget (eller kanskje jeg burde skrevet «satt sammen»?) av Tommy Olsson. Han er både kritiker og kunstner, og verket karakteriserer han som en «sosial skulptur» som også inkluderer en performance. Tilfeldighetene vil ha det til at visningen av denne skulpturen sammenfaller med en annen utstilling, i Galleri Willas, som bærer tittelen «The Curator is Present». Den er med den britiske kultkunstneren Rose Wylie, men den er også preget av kunstneren Morten Viskum som kurator for utstillingen. Ett av maleriene er et portrett av ham, og han er også sterkt til stede i form av ett av hans egne, skulpturelle selvportretter. På Kunstnernes Hus var Tommy Olsson bare indirekte til stede.

Tommy Olsson er blant dem som helst ser Høstutstillingen utradert fra kartet. Når han likevel utsetter seg for vurderingsprosessen fra kunstnerkolleger i juryen og stiller ut det jeg opplever som et betydelig verk, motbeviser han sin egen påstand. Det at han gjentar sitt mantra om Høstutstillingens snarlige død i utstillingskatalogen forsterker motargumentet om Høstutstillingens berettigelse.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Det er nettopp slike diskusjoner skulpturen hans inviterer til. Den kan også brukes til mange andre formål. Du kan sette deg ned med en venn og diskutere dagens hendelser, spre litt sladder eller dykke ned i filosofiske spørsmål. Bordet og stolene er en arena for alle som kommer innenfor dørene i Kunstnernes Hus. Denne skulpturen er en demokratisk tanke, og den er fritatt for «ikke rør»-stempelet som reduserer mange kunstopplevelser. Her er det meningen at du skal sette deg ned. Og da jeg satt der slo det meg at Tommy Olsson har veldig rett når han skriver dette i katalogen: «(…) at verden ville vært et veldig fint sted, hadde ikke så mange hatt en ambisjon om å gjøre den bedre.»

Jeg benytter gjerne anledningen til å diskutere med Tommy Olsson. Hvis han er åpen for det setter vi oss ned og samtaler om hans verk og Høstutstillingens berettigelse. Da kan vi også benytte anledningen til å snakke om alt det jeg har hoppet (u) elegant over denne gangen. For eksempel at det er en tendens til at mange kunstverk har duse og dempede farger, og om det kan skyldes de senere års mulighet for digitalt å manipulere fargeholdningen på TV og film. Eller vi kan snakke om tendensen med «eldre» kunstneres tilbakekomst på Høstutstillingen. Ti stykker er 60 år eller eldre. Det er bare fem mindre enn dem som er 30 år eller under. Og med 42 debutanter skulle man tro at overvekten var sterkere i ungdommens favør. Vi kan også diskutere kunstneres miljøengasjement, som er ganske synlig på Høstutstillingen. Men det får vi snakke om en annen gang. Her er det bare en ting å si: Høstutstillingen er bra nok som den er.