Hverdagskåbbåy hilser fra nord

TEGNESERIE

I sommer har Dagsavisen ryddet plass til å anmelde noen nye i den relativt rike, norske floraen av norske tegneserier. De aller fleste passer ferieukene meget godt, så også «Kjære Sorgenfri». Den passer særlig godt til deg som har reist, eller drømmer om å reise, i Finnmark*.

Les også: Men hvorfor drikker Maria?

Bor du i Trondheim og leser Erlik sitt søster-gatemagasin der, har du kanskje sett tegneseriene til Øyvind Lauvdahl der han beskriver egenopplevde turer i landet – hovedsakelig veldig langt nord i landet. Men for resten av oss vil nok episodene i «Kjære Sorgenfri» være ny lesning. Det er ei fin lita bok som passer for de fleste, selv om litt geografi- og norgesinteresse nok gjør at man hopper raskest inn i fascinasjonen her.

I første reisebrev beskriver imidlertid Øyvind Lauvdah sin lengsel nordover, en lengsel vi alle vel kan kjenne igjen: Eventyr og sugende grønt nordlys lokker. Om ikke annet hvis du har sett turbloggere og Lars Monsen på TV.

Med seg sjøl som en sjablong foran sine tegnede drømmer, er det først og fremst jeg-personen som er komisk. I gigantiske bestefar-underbukser introduseres han så avvæpnende at han kunne kommet unna med det meste. Hos denne leseren treffer i alle fall Lauvdals karikatur av naivt objektiviserende hverdagsoppdager (hva med en samedame i kofte-bikini?). Legg til litt tøyse-kolonialisme, gøyalt formulert med glassperler og ildvann, som blir enda morsommere i kontrast til det moderne, hemmelige livet han fabulerer fram for samene.

Boka er godt tegnet, med presise detaljer i tusj fra reiseoppakning, flora og fauna, og i sikker skyggelegging. Og, ikke minst: Landskapet i laange streker. Vidder og fjell ligger trygt og smalt i henholdsvis lave og karrige streker – slik vidder og fjell bør.

Reisebrevformen blir original og pussig personlig. Som leser føler jeg meg som mottaker i en liten familie ved navn «Sorgenfri», som om jeg var del av ei gruppe avsenderen bryr seg om. For meg fungerer fabuleringa om de avanserte, overlegne grepene lokalbefolkninga tar på omgivelsene, som avansert GPS-sporing og utryddelse av det som måtte true reinflokkene deres. Som det å gå tom for både øl og bensin på en og samme scooter-tur.

Jeg vil tror humoren passerer hos fleste, men kanskje er målgruppa her dem som bor sør for polarsirkelen.

«Kjære Sorgenfri» er uansett ei pussig, pen lita bok. Og uten at jeg har full oversikt over reisebrev-roman-sjangeren vil jeg tro den klarer seg godt opp mot mange der.

*Eller kanskje en bitteliten tur innom Sivilforsvaret på Toten, som Lauvdahl også vier et kapittel.