Helle Helle skriver i sin nye roman om en mann og en kvinne som løper seg bort i skogen på joggetur. Det blir ikke stort mer dramatisk enn det. FOTO: HILDE UNOSEN

Hverdagsdramatikeren

Helle Helle skriver tynne bøker om trivielle ting. Det fins tross alt ingenting mer interessant enn det.

– Alle liv rommer en viss trivialitet. Visse ting som er de samme for alle. Man dusjer. Spiser frokost. Venter på bussen. Slike ting. Jeg kommer ikke på noe som er mer interessant å skrive om enn det, sier Helle Helle til Dagsavisen.

Hun er en av Danmarks aller mest anerkjente forfattere, nå aktuell i Norge med romanen «Hvis du vil», som er nominert som ett av Danmarks bidrag til Nordisk råds litteraturpris, som deles ut i høst.

I denne sammenhengen er imidlertid ikke «trivielt» noe synonym til «kjedelig». Selv om Helle Helles bøker aldri lener seg på voldsomme og dramatiske hendelser, på kriger eller epidemier, så er de i aller høyeste grad dramatiske.

Språklig drama

Det er bare det at dramaet aller oftest foregår inni mennesker, mellom mennesker, og i språket. Kanskje særlig i språket.

– Jeg synes det er utrolig spennende med setninger. Med komma! Hvilke ord man velger, i hvilken sammenheng. Jeg kan finne utrolig glede i å lese noe der ordene, kommaene, alt, sitter sjokkerende godt. Rett valg av preposisjon. Av andre små binde- og fyllord. Og eller men? Valget kan være helt utslagsgivende, sier Helle.

Mann endret ingenting

I «Hvis du vil» møter leseren den 48 år gamle PC-reparatøren Roar. Han er egentlig på seminar, men har stukket derifra, kjøpt seg et par joggesko som etter hvert viser seg å ikke være par likevel, derfor fått vonde gnagsår på den ene foten, og løpt seg vill i en skog.

Det er han som er fortelleren i boka og som møter en ti år yngre kvinne som også har løpt seg vill i skogen. De overnatter ute sammen. Til Helle å være, er rammefortellingen svært dramatisk. Det er dessuten første gang hun bruker mannlig forteller.

– Jeg skrev om en mann for å endre skriften, men kom egentlig til at det ikke var store forskjellen. Jeg synes Roar ligner svært på kvinnene jeg skriver om i andre bøker. Eneste forskjellen er hos mottaker: Folk sier han er det vi på dansk kaller «et skvat», det vil si ei pingle eller en svekling. Om kvinnefigurene, som er like tause og tiltaksløse, har aldri noen sagt det samme, sier Helle.

Øm sympati

Det er imidlertid ikke Roars egen, men kvinnen han møter i skogen sin historie som blir fortalt. Hun bodde en gang i kollektiv, forelsket seg i en gutt, flyttet ut og var ensom, før hun tilfeldigvis møtte gutten igjen som voksen og søt musikk kunne oppstå. Men også det er historie nå.

– Alt er sett gjennom Roars synsvinkel. Hun er veldig talende, han er veldig taus. Men han får ømhet for henne. Livene deres ligner hverandre i at begge er avventende typer. Jeg har stor sympati med folk som Roar, som ikke evner å gjøre det beste hele tida. Dessuten er det jo slik at man sier mye om seg selv gjennom hvordan man forteller om andre.

«Hvis du vil» fikk overstrømmende positiv kritikk i hjemlandet. Onsdag anmeldes romanen i Dagsavisen.