Det er deilig å se scenekunst for barn i et mindre format som er skikkelig håndverk, mener Dagsavisens anmelder.

Hvem er redd for en sulten ulv

«De tre små griser» er en fargesterk og spennende musikal for de minste som også lurer inn noen miljøtips her og der.

 

5

BARNETEATER

«De tre små griser – et musikalsk eventyr»

Av George Stiles og Anthony Drewe

Regi: Harry Guttormsen

Scenografi, kostyme- og dukkedesign: Tormod Lindgren

Med: Suzanne Paalgard, Sarah Christine Sandberg, Knut Wiulsrød, Per Emil Grimstad, Marianne Edvardsen

Oslo Nye Teater/Trikkestallen på Torshov

Verden er et farlig sted og det gjelder å passe på seg selv og familien sin. Det erfarer de tre små grisene fra eventyret med samme navn. Nå har grisene gått hen og blitt stjerner i en musikal signert den engelske suksessduoen Drewe og Stiles. Og i disse «Disney on Ice»-tider er det deilig å se scenekunst for barn i et mindre format som er skikkelig håndverk, både på manus- og musikksiden og ute på scenegulvet.

Det er gjort mye ut av en enkel fortelling i denne forestillingen, som er den ene av tre korte eventyrmusikaler laget av Drewe og Stiles for barn. Historien om de tre små grisene som bygger hus av strå, pinner og murstein som beskyttelse mot ulven som vil ta dem, er utviklet til en fortelling om å flytte hjemmefra og å møte de farene som måtte befinne seg ute i en ellers vakker verden.

Grisene har dessuten fått ulike egenskaper; Nuss (Sarah C. Sandberg) er opptatt av natur og miljø, Grynt (Suzanne Paalgard) vil gjerne bygge muskler og Nøff (Knut Wiulsrød) har helst trynet plantet i en bok. Så er det også han med den boklige kunnskapen som bygger det mest solide huset. Allikevel er ikke dette en sånn forestilling der man tenker at moralen er «skaff deg en utdannelse.» Den er såpass lett og springende i sin form, så full av lek og overskudd, at det som måtte være av oppdragende tendenser ikke oppleves fullt så viktig. Og treåringene i salen har uansett fullt opp med å følge med på den spennende handlingen.

Kostymene sier «more is more», og selv om scenografien er enkel og stilisert, er det hele så fargerikt i gult, rødt, grønt og blått, at enhver kan få løftet seg et hakk eller to fra den grå januarhverdagen.

Ulven (Per Emil Grimstad) er forestillingens herligste karakter, uansett om han er aldri så farlig. Ulven er også den som har mest kontakt med barna i salen. Og for en kontakt! Plutselig sitter han bak oss og spiller på saksofonen sin, og så tar tøffingen med hanekam og skinnjakke noen lange, slanke steg ut i salen, på tribunene der vi sitter til og med, og lurer på om barna egentlig er noen smågriser selv. Det hadde nok passet den sultne punkeren! Og selv om han mener han blir lurt når barna prøver å gi råd om hvor han kan finne grisene, så har han også en naiv tillit til dem som gjør ham akkurat så dum som vi vil han skal være. Det er selvsagt en fryd å se ham med hodet fullt av grønnsaker til slutt, etter at grisene har fanget ham i en gryte med grønnsakssuppe.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Og forestillingens syn på ulvejakt? Jo, ifølge grisen Nuss, som jo er opptatt av natur og miljø, er det egentlig ikke bærekraftig og miljøvennlig å drepe ulv. Så ulven her overlever han, når det hele er over, selv om han altså har fått både løk og gulrot i panna.