Hva skjer når politikere angriper den frie og uavhengige pressen?

– Vi prøver å trekke linjene over 150 år tilbake og fram til dagens situasjon. Hva skjer når styresmaktene i land vi regner som demokratier, som USA, gjør de såkalte «mainstream media», altså den frie og uavhengige pressen, til fienden. Eller når politikere i sosiale medier strategisk setter sannheten på spill, og de sosiale medieaktørene selv unndrar seg ytringsansvar, spør Trond Haugen.

Han er forskningsbibliotekar ved Nasjonalbiblioteket, og en av de ansvarlige for Nasjonalbibliotekets nye utstilling på Solli plass i Oslo.

Les også: Går mot flertall på Stortinget for å kreve åpenhet om kundelister

Geni

Den åpner i dag, og heter «Journalistikken – fridomens sjanger?»

– I år er det 200 år siden Aasmund Olavsson Vinje ble født. Han er nok mest kjent som dikter av «Blåmann blåmann bukken min», eller som reportasjeforfatter i «Ferdaminne». Men vi ønsket å markere den delen som ikke er så godt kjent, nemlig det store journalistiske forfatterskapet.

Vinje kalles «Norges første journalistiske geni».

– Samtidig benytter vi anledningen til å trekke fram noen sentrale punkt i norsk journalistikk og ytringsfrihetens skjøre og skiftende kår, sier Haugen.

Kunnskap og sannhet

Aasmund Olavsson Vinje var inspirert av den britiske pressen, som allerede definerte seg som den fjerde statsmakt, altså den som skal holde regjeringen, Stortinget og domstoler i ørene.

– Mellom 1881 og 1858 skrev Vinje korrespondentbrev til Drammens Tidende. Disse er nå digitalisert og annotert. Første brevet, som ble publisert over flere avisnummer, var en programartikkel om hva journalistikk skal være. Veldig inspirerende lesning, om at pressen skal søke kunnskap og sannhet, og kontrollere de andre statsmaktene, sier Haugen.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Politirazzia

Med utgangspunkt i Vinjes programerklæring viser utstillingen ulike øyeblikk i norsk historie der trykke- og pressefriheten har stått på spill. Historiske fotografier og faksimiler av sentrale avissider illustrerer saken.

– I 1851 ble Marcus Thrane arrestert fordi han i Arbeider-Foreningens Blad argumenterte til kongen om stemmerett for arbeidere og husmenn. Innholdet ble for skarpt for styresmaktene. Thrane satt fengslet i flere år, forteller Haugen.

Nærmere vår tid er Ikkevold-saken viktig.

– I 1983 avdekket magasinet Ikkevold at et anlegg på Andøya var basestasjon for amerikansk overvåking av Sovjetunionens ubåter. Avsløringen førte til politiaksjon mot redaksjonen, den siste razziaen her i landet mot en sak basert på åpne kilder. Saken gikk senere til Høyesterett, der redaksjonen ble frikjent, sier Haugen.

Ved fronten

Utstillingen på Nasjonalbiblioteket drar også fram et knippe spesielt fremragende journalister. Blant dem Gerda Grepp, som var Arbeiderbladets utenrikskorrespondent under den spanske borgerkrigen.

– Nasjonalbiblioteket har digitalisert aviser som tidligere var vanskelig tilgjengelig på mikrofilm. Det er noe eget faktisk å kikke historien litt i korta og faktisk lese journalistikken fra denne tida. Gerda Grepp skrev utrolig flotte, nøkterne artikler fra fronten utenfor Madrid, sier Haugen.

Da Gerda Grepp virket, på slutten av 1930-tallet, var Arbeiderbladet Arbeiderpartiets organ, slik Aftenposten var Høyres. Siden ble partipressen i Norge avviklet, mye takket være Dagbladets sjefredaktør Arve «Storoksen» Solstad. Flere norske aviser plasserer seg fremdeles til venstre og høyre i det politiske landskapet, men er ikke lenger knyttet til politiske partier.

– Solstad stilte kritiske spørsmål ved journalistikken når man har partipresse, fordi han mente det hindret pressens sannhetssøken. Han er en av presseprofilene på utstillingen, sier Haugen.

Les også: Forsøkte å kjøpe en korsfestet Sylvi Listhaug

«Løgnpresse» og Listhaug

Igjen er parallellene til vår tid interessante.

– Før holdt man enten Arbeiderpartiet eller Aftenposten, og kalte den andre «løgnpresse». Man tok valget basert på partitilhørighet. Denne polariseringen ser vi igjen nå, ved etableringen av for eksempel Resett og Document.no, som ikke er med i organene der pressen har gått sammen for å regulere seg selv, som Redaktørforeningen.

Listhaugsaken er et godt eksempel på polarisering.

– Den er et tydelig og interessant eksempel på at styresmaktene bedriver bevisst strategisk feilinformasjon for å appellere til velgerne. Den spekulative koblingen mellom et bilde og den retoriske overdrivelsen i at Arbeiderpartiet står alene om å mene hva som skal til for å miste statsborgerskapet, når det er bred enighet om dette på Stortinget, og at man kaller det terrorismestøtte når Arbeiderpartiet er eneste parti som er rammet av terrorisme i moderne tid – det er et veldig godt eksempel på hvordan sosiale medier brukes strategisk uten sannhets- eller kunnskapspretensjoner, helt på tvers av Vinjes ideal. Så er det fint å se at man tross alt har en såpass velfungerende presse at man ikke kan gjøre slikt uten at det får følger. Det blir spennende å se om noe lignende kan skje i USA, med Trump. Jeg håper utstillingen vår kan få folk til å tenke litt over verdien av pressen totalt sett, i samfunnet, sier Haugen.

Les også: Flere flytter fra USA til Mexico enn omvendt. Likevel vil Trump sette inn soldater langs grensen