Hva er viktigst: tekst eller kunst?

KUNST

Matthew Barney: «Bildungsroman»

Astrup Fearnley Museet for Moderne Kunst

Oslo, 26/2–15/5

Galt og galt, fru Blom. Det er veldig mye fint å se i museet på Tjuvholmen. Astrup Fearnley-museets andre soloutstilling med amerikanske Matthew Barney (født 1967) inneholder flere høydepunkter. Ikke minst er det flott å få se hans startpunkt med «Transexualis» fra 1991, inkludert kjølerom og videoer. I den andre enden av tidsaksen finner vi den ene bronseskulpturen (av 15) fra 2015, med tittelen «Water Cast 12: White Dwarf». Det er et like stort høydepunkt. Men da jeg leste min egen anmeldelse fra 2003 ble det tydelig at dette ikke er nok. Magien er ikke den samme denne gangen.

Noe har forsvunnet på veien mellom denne utstillingens to tidsmessige ytterpunkter. De to nevnte verkene er ikke tidligere vist i Norge, og de er kjempespennende. Men resten av museets presentasjon kan best karakteriseres som «klinisk». Museet fremstår som for lite, presentasjonen virker steril og konform. Filmene fra «The Cremaster Cycle» (som var tema for utstillingen i 2003) vises kun på små skjermer, og det kan virke som at museet ikke ønsker at publikum skal kunne oppleve filmene på en god måte. Vil du se filmene må du legge turen til Cinemateket. Men hovedproblemet er hvordan de fysiske installasjonene presenteres: I den store salen er det nesten for god plass, med lite variasjon. Det blir for mye av det samme. Andre steder presses skulpturene inn i trange rom. Det interessante er at Matthew Barney har vært med og bestemt utstillingens utforming selv. Så da blir det et spørsmål om dette er måten han foretrekker å presentere kunsten på, eller om det er museets rom som ikke strekker til for denne typen kunst?

Jeg var ikke forberedt på at utstillingen skulle utløse en diskusjon om museumsarkitektur. Hvis vi ser tilbake på debatten som fulgte i museumsboomens kjølvann da det ble trendy å bygge flotte museumsbygg på 1980-90-tallet, er jeg ikke i tvil om at Renzo Pianos ikoniske nybygg for Astrup Fearnley-museet (åpnet 2012) tilhører kategorien der arkitekturen er viktigere enn å gi kunsten gode utstillingsvilkår. Astrup Fearnley-museets arkitektur er spektakulær, men det er flere diskutable løsninger som skaper vanskelige forhold for kunstutstillinger. Ett eksempel er det at glasstaket bøyes ned som en spiss bare få meter over gulvet i den store utstillingssalen. Det er flott å se på, men det blir en konkurrent til kunsten. Og i bygget der de viser den faste samlingen er den lange gangen mellom de to avdelingene vanskelig å bruke, og Anselm Kiefers bokhylle, som er et hovedverk i nyere kunsthistorie, er – som en følge av elendig plassering – ribbet for den kraften den hadde slik den ble presentert i det gamle museet.

Jeg er ikke i tvil om at Matthew Barneys kunstnerskap er ett av de mest interessante de siste 30 årene. Da han dukket opp på den amerikanske kunstscenen tidlig på 1990-tallet presenterte han noe genuint nytt, blant annet på grunn av hans bruk av ukonvensjonelle materialer, for eksempel vaselinen på den merkverdige, gynekologistol-lignende skulpturen inne i kjølerommet i «Transexualis». (Det er en vektløfterbenk.) Kunsten ble karakterisert som et paradigmeskifte, ikke minst på grunn av filmene hans. De er fylt av mytiske og mystiske referanser, symboler, kulturelle og seksuelle metaforer og lag på lag av mening. At de er vakre og har sin egen, fascinerende rytme gjør dem ikke mindre interessante.

Derfor er det riktig å vise filmene i en kinosal. Men det holder ikke når du må ut av museet, visningsprogrammet på Cinemateket er begrenset, og det slutter én måned før utstillingen stenger. Hadde museets arkitektur vært hensiktsmessig hadde de bygget kinosaler for visning av filmene i museet. Men selv om de hadde tatt i bruk avdelingen der de presenterer den faste samlingen, ville det vært vanskelig å få til en god presentasjon av filmene.

Det er få ting som er kjedeligere enn når et fantastisk materiale mister mye av sin kraft. Det er all grunn til å se Matthew Barney-utstillingen, ikke minst fordi museets informasjon i form av veggtekster og katalog er bra. Men det blir et dilemma når den visuelle presentasjonen – som tross alt burde være det viktigste – ikke skaper nok entusiasme. Derfor blir utstillingstittelen «Bildungsroman» skuffende korrekt: Utstillingen er en dannelsesroman man leser, ikke en dannelsesreise som oppleves.