Paola Angelini er en av et stort antall italienere som gjør seg positivt bemerket på Vestfossen i sommer. «The story told by my father» byr på samme bilde i to størrelser. ALLE FOTO: NINA ANSTEN

Hva er gått i stykker?

Sverre Bjertnes og Bjarne Melgaards utstillingstittel oppleves veldig treffende: Det er mye som er gått i stykker på Vestfossen i år. Det er veldig bra.

Kunst

«Contemporary Chaos»

«Østlandsutstillingen»

Sverre Bjertnes & Bjarne Melgaard: «Noe maa gaa i stykker»

Vestfossen Kunstlaboratorium, Vestfossen, 5/5 – 23/9

VESTFOSSEN (Dagsavisen): Tittelen på sommerens hovedutstilling, «Contemporary Chaos» er både riktig og misvisende. Misvisende fordi utstillingen på Vestfossen Kunstlaboratorium er både bra og godt strukturert. Riktig fordi tittelen er ganske beskrivende for det kaotisk landskapet internasjonal samtidskunst opererer i. Tittelen har sitt utgangspunkt i en rent kunsthistorisk betraktning, men samtidig er det en beskrivelse som passer kunstverkene som vises. Når hovedutstillingens kaosteori i tillegg pares med tittelen på Bjarne Melgaard og Sverre Bjertnes’ utstilling, «Noe maa gaa i stykker», blir utgangspunktet for kunstutflukten ganske utfordrende. På toppen av dette får du Østlandsutstillingen, som i år holder høyt nivå med et bredt spekter av uttrykk.

Siden noen år tilbake har Vestfossen Kunstlaboratorium to ekstra utstillingsarenaer i tilknytning til hovedutstillingen, som sprer seg over fire etasjer i det gamle industribygget. Østlandsutstillingen inntar for første gang Vestfossen og Utstillingshallen, mens Bjertnes og Melgaards skulpturutstilling okkuperer det noe mindre Galleri Star. Sistnevnte utstilling greier ikke helt å ta opp kampen om oppmerksomheten med de to andre. Til det er den ikke variert nok.

Skulpturene var en del av den store, tredelte utstillingen på galleriene Brandstrup og Rod Bianco i vinter. Da var totaliteten med blandingen av Melgaards råskap og Bjertnes’ forfinede tilnærming en sann svir. Isolert alene i galleriets hvite kube uten vinterens filtereffekter kommer ikke skulpturene like godt til sin rett. Skulpturenes manierte karakter blir ekstra tydelig når de presenteres i en så enkel sammenheng som dette.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Østlandsutstillingens frie og hovedutstillingens kuraterte mangfold er mer spennende. Du skal være svært så blasert for ikke å finne noe du liker. Kvaliteten holder høyt nivå, både med hensyn til visuelle og konseptuelle løsninger, og til håndverksmessig kvalitet. Den store variasjonen av malerier i ulike teknikker og motivtilnærminger gir hovedutstillingen en ekstra dimensjon. Sammensetningen av kunstnere er spennende, der flere østasiater gir utstillingen et løft. De norske som er valgt ut bidrar positivt til utstillingens tematikk. Med en blanding av ekstrem realisme, forskjøvet virkelighetsgjengivelse og teknologiske finurligheter gir Espen Dietrichson, Lars Elling, Sverre Malling, Kristoffer Myskja, Vibeke Slyngstad og Tjook utstillingen en etterlengtet forankring i norsk samtid samtidig som de forholder seg til den samme virkeligheten som de øvrige kunstnerne. Vibeke Slyngstad er den som overrasker mest av de norske, med en landskaps- og naturgjengivelse som forundrer like mye som den forskyver vår virkelighetsforståelse.

Les også: Er dette det neste Trump vil angripe?

Italia er – ikke uventet siden kuratoren er italiensk – det landet som har flest kunstnere i utstillingen. Det gir en god anledning til å blir bedre kjent med en europeisk nasjon som har vært lite synlig på samtidskunstscenen de senere årene. Ellers byr utstillingen på bekjentskaper med kunstnere fra sjeldent viste nasjoner som Armenia, Filipinene, Iran og Malaysia. På internasjonale biennaler har kunstnere fra tidligere «ubeskrevne» nasjoner gjort seg sterkt gjeldende, og det er hyggelig å kunne se dette representert på hjemmebane.

Utgangspunktet for kurator Demetrio Paparoni er det skiftet som skjedde med den digitale revolusjonen. Fra 1990-tallet har kunstnere måttet stille med en annen virkelighetsforståelse enn modernismens kunstnere. Med utgangspunkt i avantgardens mange ismer for hundre år siden bygde kunstnerne en nyanserik, men tross alt homogen forståelsesramme som har dominert kunsten opp til vår tid. Med den digitale tidsalder er en felles verdensanskuelse blitt erstattet av en uendelighet av muligheter. Dagens samtidskunstnere manøvrerer i et kaos av muligheter. Dette synes i utstillingen, som spriker og holdes sammen av kuratorens utvalg.

I sitt essay forklarer kuratoren disse utfordringene. Tankene er ikke spesielt revolusjonerende, men de gir mening i sammenheng med kunsten som vises. Viktigst av alt er at kunstverkene byr på visuelle gleder og varierte uttrykk av en slik art at du ikke behøver å lese teksten for å glede deg over utstillingens kunstverk. Østlandsutstillingen bygger også opp under disse tankene, og totalt sett gir de tre utstillingene i Vestfossen Kunstlaboratorium en visuell tankeflukt med mange tolkningsmuligheter.

Les også: Stille i stormen rundt nasjonalmaler