Ulike venstreprosjekter forsøker å definere Europa på en annen måte. Blant dem er Syriza, som kom til makten i Hellas. FOTO: LOUISA GOULIAMAKI/ NTB SCANPIX

Hva er egentlig Europa?

Europa er løst avgrenset, både historisk, geografisk og ideologisk. Den pågående diskusjonen og krangelen om hva Europa er og kan være framover, er tema for Simen Ekerns nyeste bok «Europeere» og dette essayet basert på hans egen forelesning i regi av Norsk forfattersentrum.

 

Av Simen Ekern

La meg begynne luftig og storslått: Hva er Europa? Det finnes mange mulige innfallsvinkler. Det går, for eksempel, an å hevde at det først var med etableringen av de første universitetene i Bologna, Oxford og Salamanca på 11- og 1200-tallet at Europa ble noe mer enn en løs geografisk betegnelse. Eller kanskje Europa først blir virkelig når ordet «Europa» så smått erstatter «kristenheten» som betegnelse på hva dette egentlig er for et sted, på 1400-tallet? Er opplysningstiden den egentlige begynnelsen på Europa, eller er Europa noe som egentlig fødes først etter den andre verdenskrigens avsindige ødeleggelser? Handler Europa om krig mot andre religioner – korstogene, kanskje, eller om kampene ved Wiens byporter i 1683, der ottomanernes offensiv ble stanset? Eller er Europa åpenhet, toleranse og tilpasningsdyktighet – mer en pragmatisk tilnærmingsmåte enn et kontinent med fastspikrede kjennetegn, slik den nylig avdøde tyske sosiologen Ulrich Beck hevdet?

Da den greske økonomien for alvor begynte å skli utfor stupet høsten 2009, mistet den paneuropeiske solidariteten også fotfestet, så det ut til. En ny entusiasme for å dyrke nasjonale stereotypier gjorde det enkelt for tysk presse å beskrive grekere som arbeidssky snyltere. Uffe Ellemann Jensen bidro med dansk fargelegging av Hellas-skepsisen: «At man er født i demokratiets vugge betyr ikke at man kan oppføre seg som et politisk spedbarn», sa den tidligere utenriksministeren. Greske politikere, på sin side, svarte med å snakke om tyske krigsforbrytelser og nazistenes gullplyndring. Var det ikke en gjeld her, som ikke var tilbakebetalt?

Franske politikere og medier så bekymret på et Tyskland som ikke lenger ville være en sikker garantist for det europeiske fellesskapet. Kritikken mot at tyskerne «ikke lenger tar ansvar» ble tydeligere, i takt med tradisjonell fransk skepsis til det tyske, ikke minst på det estetiske nivået. Le Figaro, for eksempel, benyttet anledningen til å gjøre narr av hvordan det ser ut i den tyske forbundsdagen, hvor politikerne møtes «i et rom uten sjel», ifølge den franske avisa. Det finnes ingen antikviteter, og bare ett bilde på veggen – «et bilde som ikke under noen omstendigheter ville fått plass i det franske Elysée-palasset,» oppsummerte journalisten.

Flere observatører overvar den nye tonen i den felleseuropeiske samtalen med økende nervøsitet. Og da ukemagasinet Time hadde EU på forsiden våren 2010, var det ikke med gode nyheter for de eurofile. Artikkelen «The incredible shrinking Europe» fortalte historien om et kontinent som blir mindre og mindre viktig.

Mens Europa, eller EU, eller eurosonen, eller alle tre, ifølge disse beskrivelsene knaker i sammenføyningene, får nasjonal retorikk ny saft og kraft. De siste årene har jeg reist rundt i Europa i forbindelse med boken jeg har skrevet, og sett mange forskjellige utslag av nasjonal stolthet. Hva betyr egentlig nasjonal identitet, på et kontinent som er så tett knyttet sammen i et skjebnefellesskap som Europa er i dag? En hel del, viser det seg.

Det mest høylytte nasjonale uttrykket fant jeg i Skottland, nærmere bestemt foran St. Giles-katedralen i Edinburgh en formiddag mens tyve menn i kilt sto der og stemte sekkepipene sine. Man kan si hva man vil om sekkepiper, men det er utvilsomt et instrument det er vanskelig å ignorere – en viktig kvalitet for den som jobber for selvstendighet. Skottene stemte så vidt nei til å bli en uavhengig nasjon. Men i takt med at løftene politikerne i London ga om mer økonomisk selvstendighet ser ut til å blekne, holdes selvstendighetsdrømmen ved like. Det ble sagt at denne avstemningen ville definere forholdet mellom Skottland og resten av Storbritannia i en mannsalder, men det er like sannsynlig, ikke minst etter det skotske nasjonalistpartiets brakseier i begynnelsen av mai, at vi får se en ny avstemning allerede om noen år. Kanskje blir den framskyndet av en annen folkeavstemning: David Cameron har lovet at britene skal få stemme over om de vil fortsette som EU-medlemmer innen 2017. Mens mange engelskmenn er EU-kritiske, er skottene, på sin side, sterke tilhengere. Det skotske nasjonalistpartiets leder Nicola Sturgeon krever ny avstemning om skotsk selvstendighet hvis Storbritannia ryker ut av EU. Hun vil ut av unionen med England, ikke være med på engelskmennenes ferd vekk fra den europeiske unionen.

Skottenes uavhengighetskamp er en åpen, proeuropeisk nasjonalisme, insisterte de jeg snakket med. Litt lenger sør i Europa bygger Marine Le Pen et nasjonalt identitetsprosjekt som i stadig større grad er bygget rundt som en motstand mot den europeiske unionen, som hun mener er i ferd med å suge siste rest av liv ut av den franske folkesjelen. Når Marine Le Pen snakker om å stenge grensene, handler det om innvandring. Men det handler også om noe mer: Retorikken er preget av en evig, metafysisk idé om nasjonens sjel, som svever over det franske landskapet og er gyldig og kraftfull til alle tider. Viljen til å finne tilbake til Frankrikes storhet gjennomsyrer franskmennene, mener Le Pen. Det folk flest egentlig vil, er det samme som Jeanne d’Arc ville, det samme kardinal Richelieu ønsket, det samme Charles de Gaulle kjempet for. Historien og Nasjonen blir menneskenes vern mot globaliseringens lunefulle stormkast. Derfor, mener Le Pen, gir det ikke mening å tenke seg at man kan være europeer uten å forholde seg til én bestemt nasjon, et fedreland. Det finnes ingen europeiske verdier som ikke er grunnet i nasjonalstaten.

Noen måneder senere dro jeg til Ungarn, der statsminister Viktor Orbán leder et parti med en voldsom sans for nasjonale symboler. Orbans taler til sine landsmenn har vært blant de mest interessante uttrykkene for en ny, aggressiv nasjonalromantikk i Europa de siste årene. Med høystemt retorikk om gamle kriger har den ungarske statsministeren hyllet sitt land og de bemerkelsesverdige sakene dets innbyggere har bidratt med, (det tredimensjonale puslespillet Rubiks kube, for eksempel), samtidig som han advarer mot å la liberale verdier få overhånd i Europa, vil stenge grensene for innvandring og åpner for debatt om innføring av dødsstraff.

På den andre siden av det politiske spekteret ser vi ulike venstreprosjekter som forsøker å definere Europa på en annen måte. Syriza kom til makten i Hellas. Podemos har i flere omganger figurert på toppen av spanske meningsmålinger, til tross for at de ikke engang var et parti for noen måneder siden. Mer apolitiske eller vanskeligere definerbare protestpartier som Femstjernersbevegelsen i Italia har gjort det svært godt i valg.

På et vis er alle disse partiene svar på en generell misnøye mot hvordan demokratiet fungerer i Europa i dag. Podemos går langt i å finne nye ideer for internettbasert demokrati for å gå på utsiden av elitene, på et vis. Det bygger på en idé om at folket skal snakke direkte til dem som utfører politikken, eller at skillet mellom velger og politiker utviskes. Dette har Beppe Grillos femstjernersbevegelse prøvd i Italia, men Grillo har også vist dette nye demokratiets mørke bakside. Alle er like mye verdt, lyder slagordet, men Grillo har gang på gang vist at det er han som bestemmer til sist. Er folk ikke enige, blir de utvist.

Syriza er et klarere venstreprosjekt, og mer av et tradisjonelt parti – preget av å forsøket på styre i en temmelig dramatisk unntakstilstand. De er mot innstrammingspolitikken, men ikke mot EU – hele partiet er i alle fall ikke det. Da Alexis Tsipras var i Roma før EU-parlamentsvalget i et interessant forsøk på å lage et felleseuropeisk liste ut av partiet sitt, fikk han støtte av Barbara Spinelli, datter av mannen som skrev det første manifestet for et føderalt Europa mens han satt i fascistenes fangenskap: «Vi er ikke mot Europa», sa hun. «Vi er den mest proeuropeiske bevegelsen som finnes. Men vi vil ha et annet Europa.»

Kanskje et annet Europa er mulig, men akkurat nå ser det ikke så lyst ut for Syrizas Europa.

Går man inn i en bokhandel med godt utvalg av Europa-titler, for eksempel i Brussel, er det åpenbart at de veldig positive eller de veldig negative bøkene om EU-dominerer. De sistnevnte er enklest å få øye på, mye på grunn av dommedagstitlene. En populær undersjanger forteller at Europa synker, eller dør, eller tar selvmord, fordi kontinentet blir forrådt av quislinger som gir bort Europa til muslimer, eurokrater eller internasjonale selskaper. Bøkene om euroen har ofte litt morsommere titler, men de er gjerne like lite optimistiske. En fersk italiensk bok om euroen heter Non vale una lira – «Den er ikke verdt et rødt øre».

EU sliter med tilliten nå, litt over 60 år etter at Schuman-deklarasjonen ble undertegnet. Men kanskje tar pessimistene feil – kanskje er ikke EUs problemer første skritt på vei mot stupet. Mens tidligere kriser har ført til større oppslutning om nasjonalt orienterte partier i enkelte land, har de også banet vei for ytterligere integrasjon. Det er ikke vanskelig å se argumentene for at noe sånt er nødvendig nå.

Motstanderne advarer mot at en integrasjonsprosess satt i gang etter krisen vil bære lukt mot en superstat, en ytterligere konsolidering av elitenes makt over de folkevalgte politikerne og deres folk. Men det er neppe et prosjekt dagens EU-ledere orker å ta på seg, hvor mye de enn skulle ha lyst. En større grad av felles styring kommer likevel til å bli nødvendig. Overnasjonale bestemmelser om kontroll av finansmarkedene, eller for en samlet klimapolitikk er ikke elitistiske selv om de tas på et nivå over nasjonalstaten. De er ganske enkelt nødvendige.

For å få tillit til at ytterligere integrasjon på en del punkter er nødvendig i en globalisert verden, må Europas befolkning bli overbevist om at det pan-europeiske prosjektet fortsatt har noe for seg. Er det mulig, i kjølvannet av krisen? Jeg tror det. Om krisen splittet EU-landene på én måte, samlet den dem nemlig også – de europeiske landene var i samme båt, selv om et par av dem kanskje skulle ønske de hadde tenkt på en større livbåt for å kunne stikke av i situasjoner som dette. Det var en annen samling som fant sted også: Krisen tvang fram en ny diskusjon om Europas framtid. Den diskusjonen kommer til å bli stadig viktigere i tiden framover – ikke bare i EUs medlemsland.

Denne artikkelens utgangspunkt er et samarbeid mellom Dagsavisen og forfatterforelesningene i regi av Norsk Forfattersentrum.