Bøker

Husker like lite som alle andre

Etter å ha skrevet oppvekstskildringer fra drabantbyen, fikk Tove Nilsen ofte høre at hun husker så godt. Men hun tror alle husker like feil. Poenget med litteratur er å vise fram nettopp det.

- En roman har lov å huske feil. Den er et sted å stille spørsmål ved hukommelsen, sier Tove Nilsen til Dagsavisen.

Hennes nyeste roman har fått tittelen «Konge i snø», og er på vei ut i bokhandlene nå. Det er fortellingen om en voksen kvinnelig forfatter som tenker tilbake på sin oppvekst som enebarn med foreldre som kanskje ikke passet så voldsomt godt sammen, og på en reise hun tok med sin far til hans fødeby i Øst-Tyskland en stund etter Murens fall. Samtidig er det en bok som handler om kjærester som har kommet og gått, om å være mor og datter, om reising generelt - og altså en del om hvordan minnet fungerer.

Fiksjon som drøm

Ved første øyekast ser det kanskje ut som det er Toves historie, dette. Hennes far, hennes mor, hennes kjærlighetsliv. Men det stemmer ikke helt.

- Jeg visste hele tida da jeg skrev, at så snart romanen kom, ville alle fokusere på parallellene: «Var din far virkelig sånn? Har du opplevd akkurat dette?» Jeg tenker sånn selv, jeg, når jeg leser. «Guri, skjedde dette med forfatteren?» Men det er egentlig ikke så komplisert å få fram at fiksjon er noe helt spesielt. Alle har erfaring med hvordan det er å drømme. Man kan våkne opp helt utslått. Er jeg sånn, som har slike rare bilder inni meg? Drømmer ligner friheten man har når man dikter. Noe spirer ut av den faktiske scenen, noe som er annerledes. Men selvsagt er det menneskelig å tro at det man leser er sannhet, sier Nilsen.

Usmakelig sjanger

I romanen viser hun det tydelig fram. «Kanskje skjedde det slik», skriver hun, og «muligens tenkte hun sånn».

- Jeg tror ikke på den historiske romanen. Visse autoritære skrivemåter synes jeg er nesten usmakelige. Når en forfatter anno 2014 later som han eller hun kan gå inn i hodet på en person som levde for hundre år siden, for eksempel. Uten å være del av den historiske tida, alle hendelsene som preger oss. Jeg må skrive «kunne det ha skjedd sånn? Eller sånn?» For jeg vet ikke.

Disharmonisk ekteskap

Men at alle er mer preget av historien, av hendelsene rundt oss, enn vi aner, virker tydeligere for forfatteren dess eldre hun blir.

- Noen ganger tenker jeg at man må være ordentlig voksen for å ha vidvinkelen på. For å se hvilke ettervirkninger store hendelser som for eksempel verdenskrigene har hatt. Jeg er vokst opp med en mor som fikk familien knust av nazistene, men som likevel gikk hen og fant seg en mann som var innvandrer fra Tyskland. De var to mennesker som på mange vis mestret tilværelsen, men som snublet i ekteskapet. Det var ikke så harmonisk. Da jeg var yngre, tenkte jeg at historien deres var av privat karakter. Nå ser jeg historiens spill i dem.

Voksent blikk

I «Konge i snø» er det dessuten en kobling mellom jeg-personens minner fra foreldrenes disharmoniske ekteskap, og de mange tankene - mange positive - hun gjør seg om sine egne kjærlighetsforhold, ikke minst alle de avsluttede.

- Når man har levd en stund, har man rukket å begå en del feil av den typen de fleste mennesker begår. Å bli skilt, eller prøve på andre ting man ikke fikk til. Så blir det lettere å forstå tidligere opplevelser i nytt lys, farget av det man nå vet. Sine egne foreldres handlinger kan oppleves annerledes når man selv vet hvordan det er å være voksen og forelder. Man ser lettere at de fleste av oss gjør så godt de kan. At vi ofte er fanget av krefter større enn oss selv. Av historikken bak. Man får et takknemlighetens lys på det man driver med med alderen. Jeg ønsket det voksne blikket i denne romanen. Var opptatt av at jeg ikke skulle skrive meg yngre enn de 62 årene jeg er.

Legger til

Sist Tove Nilsen ble intervjuet om «Konge i snø», før boka faktisk forelå, skrev journalisten at hun «tar ikke en Knausgård».

- Min umiddelbare tanke var «stakkars Knausgård, alt han får navnet sitt tredt over!» Samtidig har han jo sagt at han har skrevet alt «som det var». Og da hoppet forfatteren i meg. For det er veldig fjernt fra mitt litterære ståsted, å påstå at man kan skrive noe som helst som det er. Jeg liker veldig godt svaret den svenske forfatteren Per Olov Enquist ga da han ble spurt om det er han som er unggutten som i en scene av «Lignelsesboken» ligger med en eldre kvinne. «Jag fyller i», svarte han da. Jeg legger til. Det er et godt svar. Det er det jeg også holder på med. Jeg ville skrive om et underlig ektepar og deres barn, og om en reise. Det har jeg gjort.

gerd.elin.sandve@dagsavisen.no

Mer fra Dagsavisen