4
TEATER
«Hunder»
Av Vibeke Tandberg
Regi: Runar Hodne
Med: Henriette Marø og Sigurd Myhre
Nationaltheatret, Malersalen
Fest setebeltene, for her gjelder det om livet. Det vil si deler av et eller flere liv, fra man undrende utforsker hvordan man selv har satt et liv til verden, til flyvertinnen roper «brace for impact!» i sluttminuttene. Men her finnes ikke noe «fra» og «til». Teaterstykket «Hunder» har ikke en handling i ordets rette forstand, snarere løsrevne episoder, knapt mer enn lavmælt, ofte intetsigende tablåer, men som til sammen skaper konturer av noe absurd større og sammenhengende.
Vibeke Tandberg er blant Norges fremste samtidskunstnere, med stor bredde i sitt virke. En fellesnevner for alt hun gjør kan sies å være en utforskning av individet, eller «jeg»-et som i høy grad preget hennes større prosjekter innen foto hvor hun blant annet iscenesatte seg selv i for eksempel tvillingserien «Living Together» og i serien med brudebilder av seg selv i ulike konstellasjoner. Hun vant Norges største kunstpris, Lorck Schives Kunstpris, for installasjonen «Candypool» (2017) satt sammen av ting hentet fra hennes eget liv. «Hunder» bærer preg av den samme måten å konstruere på, bare gjennom tekst. Tekstlige installasjoner som overlater tolkning og respons til tilskueren.
Når Tandberg debuterer som dramatiker med «Hunder» på Nationaltheatret, utviklet i samarbeid med Dramatikkens hus, er det fortsatt individet som settes under lupen, men nå er det mer som et fragment i en større helhet enn fra et narrativt synspunkt. «Hunder» har som tekst et utspring i forfatteren Vibeke Tandberg, som siden romandebuten «Beijing Duck» (Oktober forlag, 2012) har utgitt flere bøker preget av en dekonstruksjon av jeget og lineære tankesprang. Heller ikke i «Hunder», som bygger på tekster fra romanen «Tempelhof» (2014), kan du forvente en forståelig handling, snarere speilinger av to individer og fantasisprang ut fra situasjoner som like gjerne kan være hverdagslige som preget av de aller største hendelsene i livet.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
«Hunder» begynner med et par – Kam og Mak – som lik nysgjerrige safarireisende kikker fram blant stuepalmeblader og kommenterer vesenet de selv har satt til verden. Skjønt er «det» et barn? Hveser det? Puster det? For aller første gang kikker de inn i en for dem ny verden, og for tilskueren er det uklart om det er barnet de kommenterer eller alt det andre som ligger foran dem. Henriette Marø og Sigurd Myhre spiller de to med et spenn som fargelegger om ikke følelser, så deres egne reaksjoner på hverandre ut fra de ulike situasjonene.
Tandbergs inspirasjon som forfatter spores tilbake til nyromanen som blant andre forfatteren og filmskaperen Alain Robbe-Grillet og til dels Samuel Beckett var eksponenter for. Manuset til «Hunder» er i lys av dette preget av billedsterk prosa og store forskyvninger i tid og sted, spilt ut fra relasjonen mellom Kam og Mak, men også ut fra observasjoner de gjør hver for seg uten at de helt slipper den andre av syne. Dette skaper tidvis tilløp til den typen humor som oppstår i det intuitive, i virkelighetsbrudd og abrupte situasjoner som blir opp til betrakteren å finne ut av.
«Hunder» er en liten forestilling, i tid knapt mer enn en time, men rommer en minimalistisk begrepsverden som åpner for store rom. Tandberg og regissør Runar Hodne har valgt et scenisk grep som er like åpent som teksten, og det skaper utfordringer for tilskueren. Som i den øvrige kunsten hennes kan enkeltelementene ofte oppfattes som intetsigende i seg selv, men ved nærmere ettertanke har de både enkeltvis og i en større sammenheng en betydelig dybde som er opp til den som ser og dechiffrere. «Hunder» fungerer på samme vis, og utfordrer deretter. Det har tilløp til ytre nerve, særlig i de siste passasjene, men blir også stillestående inn mot det kjedelige i partier der øyeblikksbildene oppleves som vage. Stueplanter, eller ulike fjærpalmer er plassert rundt i det store scenerommet av Tandberg selv, og kan være hva som helst i tråd med de magre situasjonsbeskrivelsene, alt fra en hage til trær som felles til et passasjerfly. Lars Petter Hagens musikk bærer oss på samme måte fra scene til scene uten emosjonelle anvisninger og humoren avtar når man beveger seg inn i det lumre og litt farefylte rommet som oppstår mellom Kam og Mak, uten at man vet hvilken tidssone de befinner seg i, eller hvorvidt det de sier er sant eller bare ufullstendige ark fra en minnebok.
Vibeke Tandbergs «Hunder» er en oppsetning basert på et sikkert formspråk. Tablåene hennes har anvisninger av store rom, og de rommer også de store følelsene, men når iscenesettelsen på Malersalen ikke helt får helt grep om de dimensjonene teksten ligger opp til, er det fordi en i overkant fortettet ramme står i veien for et større tolkningsrom av øyeblikkene som presenteres.