Hun vil ha Pride hver dag

– Kjærligheten er for alle. Det er hjerteskjærende at folk, i Norge i 2019, blir ekskludert på bakgrunn av hvem de elsker, sier Ayse Koca til Dagsavisen.

Hun har skrevet to bøker om jenta Yoko Onur. Yoko har vokst opp med alenemor, men finner i seriens første bok, «Yoko Onur – et balleliv», ut at hun ikke bare har én far, men på en måte to. For pappa Adam er kjæreste med Arman.

Les også: Dagsavisen tipser om årets beste sommerbøker (Dagsavisen+)

Sosialt press

I den nye boka, «Yoko Onurs dobbeltliv», skal Yoko være hos pappaen sin og typen hans innimellom. Etter hvert lærer hun mer om hvorfor de er så avskåret fra familiene sine. Hint: Det har noe med legning å gjøre.

– I begge bøkene handler det om sosialt press. Noen mennesker må ta valg som tvinger dem til å brenne alle bruer til familien. Da er vi helt på villspor. Gruppepresset i små og lukkede miljøer, enten det gjelder innvandrere eller andre, kan være enormt, forventningene om at man skal bli slik gruppa vil kan være skyhøye. Å måtte bryte med familie er ekstremt, og veldig tydelig. Andre ganger er det sosiale presset mer subtilt, i form av veldig bestemte forventninger, sier hun.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Normalisere mangfold

At Yokos far har mannlig kjæreste er imidlertid lite uttværet eller forklart i «Yoko Onurs dobbeltliv». Det er bare sånn det er.

– Jeg syns det er viktig å normalisere alle de ulike måtene det går an å være familie på. Også i innvandrermiljø eller andre små sosiale settinger med sterk sosial kontroll. Man trenger ikke alltid tematisere og problematisere eksplisitt, det holder ofte å vise fram. Særlig viktig er det å vise fram andre typer enn de veldig dårlige klisjeene vi tilbys i media generelt, typisk sinna innvandrermødre som kaster tøflene sine etter barna og den slags. Det burde være unødvendig, i grunnen, å påpeke at innvandrere er like forskjellige som andre folk, sier Ayse Koca.

Les også: - Jeg ble nærmest lynsjet da jeg i førskolen valgte det blå lekestativet framfor det rosa (Dagsavisen+)

Pride hver dag

I går startet Oslo Pride, festivalen for skeiv kjærlighet og mangfold. Lørdag er det den tradisjonelle paraden. Der finner du ikke Ayse Koca. Selv om hun kunne gått.

– For meg er det pride hver dag! Det nytter ikke at man en dag eller en uke i året skal flagge med fargerike flagg og liksom feire mangfoldet, om man ikke gjør det resten av året også. Det blir som med FN-dagen. Om man kun feirer kulturmangfold og flerspråklighet og menneskeretter én dag i året, blir det knappest noe av. Jeg vil at det fargerike fellesskapet skal favne alle, inkludert alle former for kjærlighet, alltid, slik også demokrati og menneskeretter må gjøre det, forklarer hun.

Les også: Han rapporterer fra selveste Helvete (Dagsavisen+)

Unnviker vanskelig tema

I «Yoko Onurs dobbeltliv» er det en scene der Yoko får seksualundervisning av helsesøster. Pinlig, syns både hun og klassekameratene. Og når en klassekamerat tar opp temaet homofili, kjenner hun seg ekstra utrygg: «Jeg har en homo-nabo», sier klassekameraten, «De sier han er en skitten vantro, men det lukter alltid syyykt godt etter han i gangen!». «Sånt tuller vi ikke med», er helsesøster Guris svar. Men eleven gir seg ikke «Walla-Koran! Det er bare at han ikke kan si det høyt. For da slipper han ikke inn i helvete engang. ... og i hvert fall ikke i moskeen» holder gutten fram. Men helsesøster benytter ikke anledningen til å gå videre på temaet. Hun prøver å dysse det ned i stedet.

– Ja. Ting blir ofte skjøvet bort. Vi er så redde for å tråkke noen på tærne. Det er veldig trist å se. Folk unngår de vanskelige samtalene. Mange fagfolk mangler rett kompetanse, også lærere. Men vi må tørre å prøve. Vi trenger ikke engang problematisere temaene, det holder med undring. At vi åpner for å snakke sammen, sier forfatter Koca.

Les også: Rapperen er drittlei drittsnakket om Groruddalen

Brått streng ungdomstid

Ved siden av å være forfatter, er hun lærer ved Brandengen barneskole i Drammen.

– Jeg er mest opptatt av å treffe barna som lever litt urbant, uavhengig av hvilken etnisitet eller bakgrunn de har. Den alderen Yoko er i, i slutten av barneskolen, er spennende fordi det skjer så mye utvikling akkurat da. Jeg opplever ofte at særlig innvandrerforeldre har hatt en veldig raus oppdragelse med veldig få regler for barna mens de er små, men så strammer de desto hardere til i ungdomstida. Da skal plutselig både familie, venner, skolen og samfunnet mene så voldsomt mye, og mange nye regler innføres. Det kan være veldig utfordrende for ungene, og veldig spennende å skrive om for meg, sier Ayse Koca.

Kommentar: Det er fristende å låse barna inne uten nettilgang. Men er det lurt?