Hun trykket play. Nå konkurrerer hun i Bok-Norges øverste divisjon

– Jeg vil at novellene mine skal leveres med en play-knapp. Jeg trykker på den, og så går historien i jevnt tempo til den slutter. Ingen tidshopp eller tilbakeblikk. Bare to personer, play, scenen går, slutt. For å skrive sånn måtte jeg avlære en del gammelt grums, sier Mari Andreassen til Dagsavisen.

– Vilt!

Hennes første bok, novellesamlingen «Hvor lenge varer vi», er nominert til Brageprisen og til Ungdommens kritikerpris. Ikke verst for en debutant, for en samling som i starten måtte vente litt på å bli anmeldt. Da den ble det, var det til 6-ere på terningen, og mange fine ord.

– Ganske vilt. Det er litt skummelt med de nominasjonene. Å bli løftet opp til overflata med folk som Jon Fosse og Øyvind Rimbereid. Det føles absurd å stå skulder til skulder med disse gutta. Men samtidig står jeg helt inne for hvordan den har blitt, sier Andreassen.

«Nå går det galt»

Hun har diktet fram sju forskjellige typer i de sju novellene i samlingen. En mann har fått en ny sjanse med ny partner og nytt barn, men ser bakterier overalt, og klarer ikke slutte å vaske. En frisør med saksa klar får plutselig barndommens mobber i stolen. En assistant for en utviklingshemmet elev lærer henne helt feil ting.

– Det jeg har prøvd å skrive fram er spenningspunktet mellom to mennesker som har en relasjon der strikken er som strammest. Det avgjørende øyeblikket der begge forstår at dette kan ikke fortsette, at nå går det galt, fra nå av vil alt endre seg, sier Andreassen.

Krimgrep

Ofte er endringen til det verre. Uten at det var planen.

– Det var viktig for meg å skrive fram hele mennesker, med positive og negative sider. De er nok ikke helt herre over egne handlinger, alltid. Vil så gjerne gjøre det som er rett, men har ikke verktøya. Vil så gjerne få det til, men klarer det ikke. Det er ganske ille for leseren å sitte og vite, bedre enn karakteren, hva som hadde vært lurt å gjøre. Det er et slags krimgrep, TV-seriegrep. Seeren vet at man ikke skal gå inn døra til venstre, for der står morderen. Det vet ikke den på skjermen, og går rett til venstre. Slik holder man på seeren, på leseren, ved at den hele tida vet mer. Jeg tror vi alle har mye skam vi går og bærer på. I denne boka har jeg bretta ut skammen og vist den fram, forklarer Mari Andreassen.

Liker alenejobb

Hun bor i Tromsø, derfor foregår intervjuet med Dagsavisen per telefon. I Tromsø har hun dessuten gått Forfatterstudiet, etter lærerutdanning i estetiske fag, et par års lærererfaring, ny utdanning i dramapedagogikk, et par år som scenekunstarbeider, og en videreutdanning i performancekunst.

– Etter å ha jobba med teater noen år fikk jeg mer og mer behov for å trekke meg tilbake og jobbe med scenetekst heller enn å være på gulvet og jobbe med skuespillerne. Teater er veldig kollektivt i forhold til skjønnlitteratur, der man sitter alene. Jeg kjente på trivselen med å jobbe alene. Derfor begynte jeg på forfatterstudiet. Jeg ønsket større kompetanse for å skrive ut det man har inni seg. I dramatikk skriver man ut det folk sier og gjør. Men på forfatterstudiet var den jevne tilbakemeldingen at det er der styrken min ligger, i å fortelle historier gjennom det folk sier og gjør. Små kammerspill. Så da har jeg holdt meg i den retningen, sier Andreassen.

Nyttig studium

Hun har fått med seg at ikke alle er like positive til forfatterstudier.

– Jeg har også fått noen anmeldelser som gikk på at novellene var «som et skolesvar». Det kan være det. Men jeg tror man trenger rammer, å bli profesjonalisert og strukturert, å se det helhetlige bildet i en tekst. Forfatterstudiet fokuserer på prosessen, på å bygge opp stoffet slik at det fungerer i en bok.

– Dessuten brukte jeg mye tid på å avlære det jeg hadde lært tidligere om hvordan noveller liksom «skal» være, med spenningsoppbygging og overraskende slutt. En novelle kan i prinsippet være hva som helst. Noen er en setning, noen 60–70 sider. Jeg har lest mye Cora Sandel, mye Alice Munro. Det jeg likte med dem, er hvordan de behandler karakterene sine. De er ganske strenge, behandler dem ganske dårlig, utfordrer og presser dem til det ytterste. Det var rørende å lese, syns jeg. Det ga inspirasjon til å prøve det ut selv, sier Mari Andreassen.

Torsdag kveld deles Brageprisen ut, mens de sju juryklassene for Ungdommens kritikerpris først røper sin vinner 12. mars.