Hun skrev kvinnelivene

Da den fiksjonaliserte selvbiografien «Maria, Maria» kom i 1988 tangerte opplaget 100.000. Svært få norske forfattere har opplevd en slik folkelig suksess. Helt fra debuten med «Folket på Innhaug» i 1976 grep hun fatt i sine lesere. Her var en forteller som viste fram mennesker og skjebner som mange kunne identifisere seg med. Strevsomt hverdagsliv, kompliserte kjærlighetsforhold, hemmelig lidenskap, trangt bygdeliv godt saltet med sladder og baksnakking, var temaer som ikke var ukjente for noen. Anne Karin Elstad klarte å kombinere slike universelle følelser og erfaringer i romaner som likevel hadde tydelige forankringer i tid og sted. Bakgrunnsteppet var alltid solid nedfelt i detaljkunnskap om historie, nærmiljø, mennesker og dramatiske hendelser.

Mens debutromanen, som etter hvert vokste til et firebindsverk, hadde 1800-tallet som rammeverk, var de kommende romanene «Senere, Lena» fra 1982 og «Sitt eget liv» fra 1983 lagt til 1950 og 1960-tallet med alt hva det innebar av frustrerte fruer og gryende kvinnefrigjøring. Romanene om «Julie», som fortsatte med «Som dine dager er» og «Lenker», som alle kom på 1990-tallet, var plassert i mellomkrigstid og krigstid.

Anne Karin Elstad var født og oppvokst på en gård i Valsøyfjord på Nordmøre, og dette landskapet er sterkt til stede i mange av romanene hennes. Selv bodde hun de senere årene i Oslo og før det en periode i Levanger, men det er bygda og livet der som er det sterkeste referansepunktet i fortellingene hennes. På godt og vondt. For Anne Karin Elstad var aldri redd for å vise fram de mindre idylliske sidene ved det norske bygdelivet. Ofte er fortellerstemmen nettopp en outsider, en kvinne, som uforskyldt er kommet på kant med folkemeningen, som dømmes og fordømmes i et lite miljø, som dårlig tåler utfordringer eller annerledeshet. Sånn sett var Anne Karin Elstad en forteller som bidro til større forståelse for og erkjennelse av hvordan livsvilkårene kan forme, styrke eller ødelegge mennesker.

I den delvis selvbiografiske «Maria, Maria» er hovedpersonen en kvinnelig sosionom som plutselig blir rammet av hjerneslag, og om hennes kamp for å komme tilbake til et normalt liv. Underveis erindrer hun skarpt sin egen barndom i en liten vestlandsbygd.

Anne Karin Elstad ble selv rammet av hjerneslag, og klarte å komme seg tilbake til forfatterskapet. «Maria, Maria» er en sterk fortelling, som ikke bare viser forfatterens psykologiske innsikt, men også hennes sans for og evne til å sanse detaljer i landskap og menneskesinn. I boka forteller hun om sin egen barndom og oppvekst og morens tidlige død, og om hvordan denne dramatiske hendelsen påvirket henne og forandret livet hennes. Hun var plutselig den eldste datteren, som nå måtte ta et ansvar, som kanskje var større enn hun egentlig var moden for.

Anne Karin Elstad skriver enkelt og ujålete og usentimentalt, og likevel på en måte som berører mange. Det er nettopp denne sterke identifikasjonen i fortellingene hennes som har bidratt til populariteten.

Det skal ikke underslås at Anne Karin Elstads romaner ikke ble ansett som helt stuerene i det finlitterære selskap. Det ble rynket på atskillige neser over denne voldsomme populariteten og disse voldsomme opplagene. Det hele var for enkelt og trivielt, her var ingen overraskende litterære grep eller dramatiske stilbrudd. Nei vel, men Anne Karin Elstads romaner viste fram en fortellerglede og fortellerevne som likevel holdt tusener fanget under leselampene i time etter time. Hun holdt fast ved denne fortellergleden i bok etter bok, hun utviklet den, og hun formidlet sine egne livserfaringer i sterkt sansede hverdagsdramaer, som kvinner og mange menn både kunne speile seg i og hente ny livskunnskap fra. Anne Karin Elstad var en forfatter som skapte forventning og stor leseglede.