Kultur

Hun lever der klimaet endrer seg raskest

Bør jeg bli boende her med familien min? spør Line Nagell Ylvisåker i bok fra klimaendringenes ytterpunkt, der verden smelter.

Bilde 1 av 4

– Turister drar hit for å oppleve klimaendringene på nært hold. De vil se isbreene som smelter. Det er et stort paradoks, sier Line Nagell Ylvisåker.

«Verda mi smelter», heter boka hun har skrevet om livet på Svalbard i klimaendringenes tid. Ylvisåker har bodd på Svalbard i 15 år og jobbet som journalist i Svalbardposten inntil nylig. Boka utgis denne uka, med strømmet bokbad fra Longyearbyen Folkebibliotek onsdag.

Les også: Polarforsker advarer: – Et oljeutslipp her vil være katastrofalt (+)

Svalbard og Barents-regionen er det området på kloden som blir varmet opp raskest av klimaendringene.

– Svalbard setter mange problemstillinger på spissen. Dette er et globalt «hot spot» for klimaendringer, derfor ville jeg skrive om det, fra perspektivet til en som bor her. Det kommer hele tida journalister til Svalbard for å skrive om isbreer som smelter og været som blir varmere. Men det er blikk utenfra. Jeg syntes det var viktig å fortelle om hvordan det er å være midt i det.

###

Statsminister Erna Solberg på besøk i Longyearbyen, januar 2020. Foto: NTB Scanpix

– Det er jo ikke en katastrofebok heller, jeg skriver om hverdagen vi har her, om hvordan vi må leve med klimaendringer, forteller Ylvisåker, på telefon fra Longyearbyen.

– Hvordan er været på Svalbard idag?

– Nå er det smeltetid. I dag tidlig var det tåkete, og det snødde litt, sånn snø som smelter når den når asfalten. Det er en tidlig vår her i gata, vi pleier ikke sette ut syklene så tidlig, forteller Line Ylvisåker (de kjente Ylvis-brødrene er søskenbarna hennes).

– Men det har vært den kaldeste vinteren på lenge. Det var fantastisk deilig med en sånn vinter som man har savnet. Det går utover trivselen når det er evakuering i bygda på grunn av rasfare.

– Og det er bare her det har vært en kald vinter, Svalbard har ligget midt i en stratosfærisk virvel, er jeg blitt forklart. Resten av Arktis har vært varmt, sier Ylvisåker som bor i Longyearbyen med snekkermann og to barn i selvbygd hus. Da hun gjorde ferdig boka i vinter, har temperaturen vært over normalen hver måned i ni år i strekk.

I bokas forord spør Ylvisåker, på bakgrunn av klimaendringer og stygge prognoser: «Bør eg bli værande her med familien min?». Hva ble svaret?

– Det blir kanskje spoiling, men: Jeg er nå her fortsatt, og jeg hadde en fin vinter, sier Ylvisåker blidt.

Snøras drepte toåring

En av konsekvensene ved klimaendringene på Svalbard er hyppigere og farligere snøskred. En vekker for Ylvisåker og mange andre var snøskredet på Svalbard i desember 2015, som traff ti hus og tok to liv. En trebarnsfar, og en to år gammel jente som gikk i barnehagen med Ylvisåkers datter.

###

Snøskredet i Longyearbyen, desember 2015. Foto: NTB Scanpix

– Jeg har bodd her lenge, jeg er glad i Svalbard, og på et tidspunkt begynte været å bli merkelig. Først skredet i 2015 som tok to liv. Så begynte det å regne oftere, med lavtrykk og varmegrader, det kom flere skred, naturen oppførte seg annerledes enn før. Jeg ble urolig og fikk behov for å skjønne mere. Som journalist lager man saker som oftest er en mengde små drypp, nå ville jeg gå i dybden, sier Ylvisåker.

Hun beskriver klimaendringene i Arktis fra innsiden: Hvordan Longyearbyen endrer seg, med hus som flyttes eller tas av skred, fangstmenn som ikke lenger kan ta seg fram på isen, julidager så varme at man kan kaste stillongsen. Hun er på tokt med klimaforskere som oppdager verdensrekord i overflatetemperatur.

– Det er betydelige naturlige svingninger både på kort og lang sikt. Hvordan legger de menneskeskapte klimaendringene seg oppå dette? Jeg trengte at fornuften skulle snakke til følelsene.

– Ble du mer eller mindre urolig av å jobbe med boka?

– Begge deler. Det hjelper alltid å få en forståelse av hva som skjer rundt deg, å se det utenfra, gå tilbake i geologisk tid og studere svingninger i havstrømssystemer, for eksempel.

– Men verden sett under ett, strukturene for hvordan vi lever våre liv, mitt eget også, gjorde meg trist. Vi fjerner oss fra naturen. Vi skal forte oss overalt, reise mye, forbruke masse. Klimaendringene på Svalbard viser presset vi mennesker skaper på naturen.

Cruise og korona

Cruiseturister er blant skurkene i Ylvisåkers bok. Antall tilreisende til Svalbard har nesten doblet seg på den tida Ylvisåker har bodd og virket på Svalbard, fra 93.000 i året i 2004, til nærmere 170.000 i fjor. I ett av kapitlene stikker familien fra byen når cruisesesongen starter, og søker tilflukt i en avsides fjord – hvor det umiddelbart kommer et cruiseskip og setter fra seg et lass turister som stikker kamera opp i ansiktet på den eksotiske lokale familien.

Svalbard 2008: Isen smelter i nordområdene, men turistene strømmer på som aldri før. Øko-turisme er en ny trend.

Cruiseturister ved Svalbard fotograferer isbre som smelter. Foto: NTB Scanpix

– Nå er cruisesesongen 2020 avlyst på grunn av koronaepidemien, konstaterer Ylvisåker.

– Da jeg skrev boka, så jeg lite vilje til å gjøre noe som faktisk monner mot klimaendringene. Det blir spennende å se etter koronakrisen. Nå er det tatt store strukturelle grep, det skjer faktisk noe.

– Karantenereglene her er forlenget til 18. mai. Siden vi er et sårbart og isolert samfunn er reglene strengere. Så når boka kommer ut, er det ingen turister her. Det har gått fra en stor turistboom til null. Det føles rart, sier Ylvisåker.

– Det må gå an å finne en balansegang mellom fullt kjør og helt stopp. Jeg har jo vondt av reiselivsbedriftene som sliter her, men veksten har vært for stor og ukontrollert de siste 15 årene. Jeg har savnet en større refleksjon over hva vi skal være som destinasjon. Hva slags turister skal vi ha, hvor mange, hva skal de sitte igjen med? Jeg er spent på å se hvordan reiselivsnæringen blir når det starter opp igjen. Vi vet ikke om alle reiselivsbedriftene vil overleve.

– Svalbard står foran et veiskille nå. Kullgruvene blir lagt ned, turismen har fått vokse nærmest fritt, det stilles spørsmål ved hvor mange som skal bo her, og hvordan vi skal kontrollere utviklingen. Når jeg ser det enorme tallet for CO₂-utslipp per hode på Svalbard, har jeg tenkt «burde vi egentlig være her»?

– Ja, burde dere egentlig være der?

– For naturens del ville det nok vært best om vi dro. Men hvem ville da tatt over etter Norge på Svalbard? Politisk er det kanskje best om Norge klarer å bevare naturen på Svalbard for resten av verden.

Mer fra Dagsavisen