Høyt og styggvakkert om Drammen

- Jeg har alltid syntes at Skistadbygget var fryktelig stygt. Men nå er jeg blitt glad i det, innrømmer Ingvild Schade (25).

Bak henne ruver Drammens høyeste boligblokk, Skistadbygget. Her foregår Schades debutroman, som utgis denne uka: «Drammens rekordbok», et originalt og viltert innslag i den norske bokhøsten. Bokas hovedperson, den rabiate forfatteren Reidar Larsen, beskriver blokka si slik:

«Skistadbygget. Drammens høyeste høyblokk, kledd i aluminiumsplater. Du kan ikke fange hele høyden med et øyekast. Du må begynne nederst, skue rolig oppover fra første til siste etasje. Når du er helt oppe på taket, får du oversikt».

Svimmelt

Når vi lener oss tilbake og ser opp mot toppen, blir vi svimle. I boka har bygd 13 etasjer og Reidar Larsen bor på toppen, i virkeligheten er det 15 etasjer.

- Det er ingen faktabok. Det er en fantasi, understreker Scahde.

- Helt siden jeg var liten, har jeg kikket opp mot vinduene og forestilt meg hvem som bor der. Jeg har bare vært der inne en gang, og da hadde jeg allerede skrevet boka ferdig. Det så ut omtrent som jeg hadde tenkt meg, forteller Schade.

Manhattan

Skistadbygget troner i ensom majestet i Drammen Sentrum, rett bak jernbanestasjonen, omgitt av to-tre etasjers sentrumsgårder og boliger.

- På 70-tallet ville de bygge Drammens Manhattan med skyskrapere. Men så stoppet det med denne, forteller Schade.

- De siste årene er Drammen blitt pusset opp, og det er vel og bra. Men det er en egen sjarm ved ting som er feil, slitent og ødelagt. Skistadbygget er styggvakkert. Jeg ville ikke bodd der selv, men jeg vil ikke at det skal bli borte.

Nervøs

Schade er høstens eneste romandebutant på forlaget Oktober, som med forfattere som Karl Ove Knausgård, Tore Renberg og Jon Michelet har vært blant de ledende på norsk skjønnlitteratur de siste årene.

- De er kjent for kvalitetslitteratur, og her kommer jeg og bryter alle reglene. Jeg er nervøs både på mine egne og Oktobers vegne, innrømmer Schade.

Hun er oppvokst på Konnerud, og bodde i Drammen til hun var 19. Siden har hun blant annet gått på skrivekunstakademiet i Hordaland, og studerer nå tegning på kunstfagskole i Oslo. Boka er illustrert av forfatteren selv, forseggjorte og bisarre strektegninger av bokas karakterer.

- Jeg trengte pauser i skrivingen, men det var kjedelig å bare sitte og tenke. Så jeg lagde kruseduller på arket, og de begynt å ligne på skikkelsene jeg skriver om. Stygge og tullete. Så jeg tok dem med i boka.

Svada om knehaser

I sin hybel i 12. etasje av Skistadbygget, har Schades hovedperson Reidar Larsen skrevet sitt mesterverk: «Fravær av rom» - «ei 600 siders skildring av en jeg-person som sitter i et rom og beføler knehasen», som han selv beskriver det.

- Reidar Larsen er en blanding av typer jeg har møtt, eller til og med datet: Bedrevitere, folk som tror de vet alt, som vil belære deg og framstå profetiske. Men han er ikke bare harry eller pretensiøs, han er sammensatt. Og jo mer jeg skrev om ham, jo mer oppdaget at han lignet på meg selv. Så han er kanskje en ekstrem parodi på meg selv, forteller Schade.

- Og «Fravær av rom» er min parodi på den typen svada mange mannlige forfattere driver med. De tror de skriver poetisk, og så er det bare svada. Jeg har lest mye sånt. Mange får vel noe ut av å lese om en mann som tar seg på knehasene. Kanskje det bare er jeg som er for dum til å skjønne det, funderer Schade.

- På skrivekunstakademiet var det viktig å skrive om stillhet og ro. Det fikk jeg aldri til. Da jeg fikk i oppgave å skrive noe uten blod og banning, kalte jeg besvarelsen «forsøk på å droppe blod og banning». Jeg var nok litt som Reidar Larsen da jeg begynte på skrivekunstakademiet, jeg trodde jeg hadde skjønt alt. Så jeg trengte den motstanden. Men jeg har gitt opp å skrive om stillhet og ro. Det klarer jeg ikke, konstaterer Schade.

bernt.erik.pedersen@dagsavisen.no