Høstutstilling i alvor og håp

KUNST

«Høstutstillingen 2019»

Kunstnernes hus, Oslo

Til 13. oktober

Det er store forandringer med årets utgave av Høst-utstillingen. I fjor skrev jeg at den er «Bra nok som den er». I år er den så aktuell at det er til å grine av. Det er ikke det at du får miljøkrisen i all sin gru kastet i øynene. Kunsten er mer subtil enn som så. Men det er en tematisk understrøm blant årets 91 kunstverk på «Statens 132. Kunstutstilling» som setter tonen og får deg til å reflektere over de problemene vi står overfor.

Heldigvis er det ikke bare dystert. For eksempel gjør foto-dokumentaristen Helge Skodvin så godt han kan for å muntre oss opp med sin underfundige serie «En jungel der ute». Han har en finstemt evne til å se humoren i alle de merkverdige tingene vi mennesker finner på, og denne gangen er det forekomsten av dyrefigurer i norske omgivelser som er temaet.

Men det er altså alvor som skaper hovedinntrykket på årets utstilling. Selv ikke Nina Bang Larsens klovneinspirerte skulptur greier å kalle frem smilet. Den er fargeglad og munter i oppslaget, men den heter «God betring i mørkret». Solen som svever over installasjonen er trist, og den menneskelignende figuren (som like gjerne kan være inspirert av seler og hvalrosser) feller tårer – på vegne av klimaet?

Når vi nå står midt oppe i en valgkamp der miljøkampen endelig har fått en sentral plass er Høstutstillingen et høyst relevant sted å bearbeide tankene. Dystopiene er tydelig til stede. Men det finnes også håp. Tonen slås an med en sårbar, liten akvarell av Ingebjørg Hokholt med den talende tittelen «For fremtiden. Greta Thunberg».

Johan Söderström har en tolkningsåpen tilnærming: «NOT» «YET» «TOO» «LATE» står det på hans fire fascinerende sparkelmalerier. Morten Vidar Grans grovt huggete dyreskulptur strekker frem en «hånd» som for å si «kom, la oss redde miljøet sammen». På motsatt side inviterer Natasja Askelund oss til å dra for gardinene og ignorere miljøkrisen i det fine maleriet «Solnedgang over grønt rom». Sofia Eliassons skulptur «Fossil Beds – Double Green» minner om plastiske kartmodeller, men viser seg å være avstøpninger av søppel.

Lars Kjemphols gigantiske skateboardinstallasjon i trappen snakker på flere plan.

Det er liten tvil om at Høstutstillingens ulike kunstverk inviterer oss til å dikte videre og skape våre egne tolkninger. I et intervju sier årets juryleder, Marte Aas at årets utstilling byr på «(…) verk som utforsker demokratibegrepet og muligheter for menneskelig samhandling og kollektive løsninger. En interesse for samfunnsmessige strukturer og landskap som inkluderer enkelte og ekskluderer andre, ser vi også.

I tillegg er mange opptatt av håndarbeid og håndverk og ulike prosesser knyttet til tilblivelsen av kunsten». Hun nevner ikke klima og miljø med ett eneste ord. Men hun er opptatt av kvalitet og hvordan begrepet stadig må fortolkes på nytt. Kunsten er så mangfoldig at den kan by på både eskapisme og løsningsforslag.

Flere subtile tolkningsmuligheter er å se. Kamilla Langeland viser «Det utvikler seg» der hun kultiverer østerssopp. Soppen vil spire og gro under utstillingens gang, men den kan også mugne og dø hvis den ikke har de beste forholdene. Så hvis du stopper opp og tenker etter vil du erfare hvor skjør balansen er mellom suksess og katastrofe. Kunstneren med det fascinerende navnet Grete Neseblod har dekorert en sort skinnjakke der det relativt aggressive motivet er overmalt med det forsonende utsagnet «CARE». Serbisk-norske Marsil Andelov Al-Mahamid har vært opptatt av de jugoslaviske krigsfangenes forferdelige skjebne i Nord-Norge under andre verdenskrig. På Høstutstillingen utvider han interessefeltet med sitt finstemte tekstilarbeid «Forced Evacuation of Finnmark».

Nina Bang Larsens klovneinspirerte skulptur heter «God betring i mørkret».

Og som alltid (vel, vel, det kan jo diskuteres) er identitetsproblematikk en viktig del av kunsten. I Preben Holsts video forsøker «Alex» bare å være til i syv minutter og 15 sekunder, mens Cathrine Alice Liberg søker å samle flere identiteter i ett uttrykk i de tre fotogravyrene med tittel «No Name Woman». Den mest interessante løsningen byr Else Marie Hagen på. I sine to fotografier samler og deler hun identiteter. Det ene heter «The average of four boys and their shadows», det andre «The opposite directions of one single girl». Sjelden er lang eksponeringstid brukt på en mer interessant måte.

Til tross for den dystopiske tendensen er årets høstutstilling anbefalelsesverdig. Mitt første inntrykk var så som så fordi det er få estetiske opplevelser som slår deg i øynene. Men etter hvert vokste min opplevelse, og da jeg gikk ut igjen fikk Lars Kjemphols gigantiske skateboardinstallasjon i trappen en ny betydning. Der jeg ved ankomst først og fremst var imponert over det overveldende oppslaget, ble den ved avgang til en flerdimensjonal skulptur som snakker på flere plan. De mange individene står sammen og snakker til publikum i et metaforrikt språk som kan få noen og enhver til å tenke på miljø, individuelle identiteter og kollektive løsninger. Det gir håp.