Hjorth snakket om sannheten

Vigdis Hjorts nye roman «Arv og miljø» har vært høstens store debattema i norsk litteraturliv. Med utgangspunkt i denne boken har Aftenposten de siste ukene tatt opp en forfatters ansvar ved bruken av selvbiografisk stoff eller virkelige personer i en roman. Det var fullt i alle rom på Litteraturhuset i Oslo onsdag kveld da Hjorth møtte publikum i Oslo for første gang etter utgivelsen av romanen. Litteraturprofessor Toril Moi ved universitetet Duke i Carolina var kommet til Oslo for å intervjue Hjorth på scenen.

- Helt borte i USA har jeg hørt at det har vært debatt om denne boken. Derfor tar jeg debatten med en gang istedenfor å utsette det: Er det sant det som står i boken? spurte Toril Moi.

- Nja...det er klart som romanforfatter mener jeg romaner målbærer en sannhet. Men å bruke juridiske begreper, å faktasjekke en roman, det blir helt feil. Skulle man skrive noe virkelig, ville seks bind bli altfor lite. Det er umulig. En roman er en konstruksjon. Som kan inneholde en sannhet, sa Vigdis Hjorth.

Les også: «I Vigdis Hjorth-debatten graver Aftenposten kun sin egen grav» 

Tabubelagt

Aftenpostens dekning har omhandlet hvordan romanen bruker stoff og personer fra virkeligheten i behandlingen av temaet incest, og hvorvidt dette kaster en mistanke på Hjorths egen far, som døde få år før Hjorth skrev "Arv og miljø". På Litteraturhuset i Skien sist uke ble Vigdis Hjorth intervjuet på scenen av Alf van der Hagen, som stilte det direkte spørsmålet: «Ble du seksuelt misbrukt av din far som barn, Vigdis Hjorth?». Hjorth svarte: «Det er et veldig underlig spørsmål å stille til en romanforfatter. Og det er ikke relevant for romanen».

Toril Moi gikk ikke så direkte til verks på Litteraturhuset i Oslo. Men samtalen mellom Moi og Hjorth dreide seg mye rundt hovedpersonens opplevelse av seksuelle overgrep fra sin far.

- Med denne boken prøver jeg å beskrive noe som har vært tabubelagt. Romanen roper: Se! Og her mener jeg at jeg skriver meg inn i en stolt kvinnelig romantradisjon for å beskrive temaer som har vært tabu. Fra Sigrid Undset og Amalie Skram videre til Bjørg Vik og Herbjørg Wassmo. Jeg tar tak i noe som har vært tabubelagt, og skriver om det intrikate forhold mellom overgriper og offer. Der en overgriper vil at ingen skal si noe, mens offeret vil bli sett.

- Det at noen romaner har etiske implikasjoner, som gjør at noen kan bli støtt eller såret - det må vi tåle, hvis vi ikke bare vil ha pen og pyntelig kunst. Og er det noen som har trening i å nettopp tenke over disse etiske problemstillingene, er det romanforfattere. Ikke bare i romanhøsten, men hele tiden, tenker vi på dette, sa Vigdis Hjorth. Videre tok Moi og Hjorth opp forskjellene mellom juridisk sannhet, naturvitenskapelig sannhet, og litterær sannhet.

Les også: Dissekerer arvesynden

Lite frirom

- I spennet mellom disse forskjellige sannhetene ligger det et stort rom for romanen. Vi lever i et samfunn med få og stadig færre frie yrker. Romanforfatter er ett av dem. Romanforfatteren er ikke ansatt noe sted, skal ikke gjenvelges, har ikke noe mandat. Kan det være at det skapes noen nye, interessante, tankevekkende, kontroversielle ideer fra denne posisjonen? Det er et lite frirom i samfunnet. Jeg synes det er skummelt om det skal innskrenkes enda mer av faktasjekk og sånt, sa Vigdis Hjorth. Og konkluderte, etter en times litterær diskusjon:

- Jeg er blitt beskyldt for å hente for mye av mitt eget liv, jeg har blitt beskyldt for plagiat. Men jeg vil si tilslutt, kanskje litt hovmodig: Det kan godt hende jeg av og til har hatt dårlig samvittighet. Det skal jeg innrømme. Men forfatterskapet har det ikke.

Les også: – Å elske mest gjør sterk