Kunst

Hjemmekoselig på utstilling

Galleriscenen i Oslo viser seg fra sin beste side i disse dager. Den største overraskelsen finner vi på Tjuvholmen med Anne Biringvads utstilling i Galleri Semmingsen. Hun er ikke alene om å inspirere til en gallerirunde.

Bilde 1 av 3

KUNST

Anne Biringvad

«Jeg er historie»

Galleri Semmingsen, Oslo, 11/2 – 6/3

Julie de Holmberg Krohn og Xan Krohn

«Julie og Xan Krohn»

Oslo kunsthandel, Oslo 12/2 – 6/3

De færreste – om noen – vil kalle kunstgallerier hjemmekoselige. Men du kan aldri være trygg når Anne Biringvad (født 1967) flytter inn. Ja, det er det riktige ordet, for det er lenge mellom de gangene vi ser en så total forvandling av et galleri som det vi er vitne til i Galleri Semmingsen på Tjuvholmen i Oslo. Kunstner og gallerist har malt galleriet signalrødt. Veggene er tapetsert med malerier. Og hovedveggen er fylt av en stor installasjon med hjemmekoselige tekstiler av typen vi finner på tradisjonsbundne puter, løpere og klokkestrenger. Føy til en rekke påbegynte og uferdige bildebroderier etter forbilde av klassiske malerier, og du kan forsøksvis danne deg et bilde av den overveldende, visuelle flommen som velter fram i galleriet.

Hvis du syntes at Per Manings tapetsering av Galleri Brandstrup nylig var voldsom, er det ingen ting mot Anne Biringvads installasjon. Hun har kalt utstillingen «Jeg er historie». Det er et utsagn som bør tolkes i beste mening, for det er ikke noe ved denne utstillingen som kan karakteriseres som passé. Tvert imot putrer og buldrer den av skapertrang som er gitt frie tøyler. Det er en både overveldende og befriende opplevelse å komme inn i galleriet, ikke minst fordi den massive skaper- og formidlingsgleden er smittende. Den store mengden malerier vitner om et overskudd som manifesterer seg i frie og actionpregede, nonfigurative malerier i ulike formater. Førsteinntrykket er at fargeskalaen er konsentrert rundt jordfarger, men det hindrer ikke at maleriene tar i bruk store deler av fargespekteret. Biringvad kunne kanskje tjent på å underlegge seg litt større disiplin, men det oppleves som en lite viktig innvending i denne sammenhengen.

Tittelen «Jeg er historie» peker på et større alvor enn det den overveldende bildeflommen vitner om. På bakrommet viser hun en serie skissepregede malerier på tekstil av utrydningstruede arter fra Trillemarka. Du husker kanskje skogsområdet ved Biringvads fødested Sigdal i nordre Buskerud? For få år siden var det strid om skogen i forbindelse med et fredningsvedtak. Fredningen ble blant annet begrunnet med opprettholdelsen av artsmangfoldet. Den bevisstheten det bringer inn i utstillingen bidrar til å utvide perspektivet: For når disse artene er truet, hvordan står det da til med de tradisjonene og den historien Biringvad bringer inn i kunstsfæren? Hvis du skulle være i tvil: Disse folkelige og tradisjonsbærende tekstilene er definitivt ikke blant de tingene som blir satt høyest på rangstigen av dem som har kulturell definisjonsmakt. Men med Anne Biringvads klare prioritering (hun har holdt på med dette en stund) skal vi ikke se bort fra at dette blir populært igjen.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Hvordan ting går i bølger tjener en annen aktuell utstilling som eksempel på. Nystartede Oslo kunsthandel viser ekteparet Julie de Holmberg Krohn (1882–1956) og Xan Krohn (1882–1959). De var en del av den russiske avantgarden før og rundt revolusjonen i 1917. Hun var av svensk-russisk adelsslekt, han var «byttebarn» fra Bergen, og sammen var de i frontlinjen for ett av de mest spennende, europeiske kunstnermiljøene i siste århundre. Da de måtte forlate Moskva til fordel for Norge da innstrammingene kom, var det knapt noen her hjemme som så verdien i det avanserte uttrykket de hadde utviklet. I Moskva hadde de vært i omgangskretsen til størrelser som Malevitsj og Kandinsky og portrettert de mest betydningsfulle kultur- og samfunnspersonlighetene. I Norge måtte de gå over til å male enkle stilleben og landskaper, bilder som folk forsto og ville kjøpe.

Ekteparets historie er meget spennende, og omfanget av deres kunstneriske virke har langt på vei vært ukjent. At de er blitt trukket fram kan vi takke kunsthistoriker Kari Lien for. Hennes hovedfagsoppgave foreligger nå som bok, og i ut utstillingen får vi en smakebit av ekteparets kunst. Hun hadde ansvaret for relanseringen i en utstilling på Blaafarveværket i 2010, og denne gangen vises også et bredt og godt utvalg som det er all grunn til å få med seg.

LES OGSÅ: 2015 – et bra kunstår

Når du først setter av tid til en gallerirunde er det grunn til å vandre lenger ut på Tjuvholmen. Rett over gaten fra Galleri Semmingsen finner du Galleri Brandstrup, som åpnet kollektivutstilling torsdag. Nesten ytterst på holmen finner du tre gallerier på rekke og rad. Galleri Peder Lund viser en lysende skulptur av den legendariske amerikaneren Doug Aitken. Hos Galleri Haaken mønstrer Aurora Passero en serie tekstile verk laget av skinnende syntetiske tau, farget inn med skimrende fargenyanser. Det er så vakkert at det grenser til kitsch, og hun balanserer hårfint på kanten mellom estetisk tilfredsstillelse og «overkill». Hos Gerhardsen Gerner, som i likhet med Haaken har siste visningshelg, viser svenske Nathalie Djurberg og Hans Berg skulpturer og videoer som inngår i den meget spesielle verdenen av ekstreme kvinneskikkelser som hun har fått internasjonal oppmerksomhet for. Her får vi se figurene som er aktører i videoene, og utstillingen er en fascinerende kombinasjon av fysisk tilstedeværelse og filmet fortelling. Ellers er det nok av andre gallerier og museer som har spennende ting å by på, så det er bare å kaste seg ut i det.

Mer fra Dagsavisen